Jaglands store dag

Thorbjørn Jagland har ikke bare seilt i medvind i sitt politiske liv.  Å bli valgt som generalsekretær i Eurpoarådet er kanskje hans største opptur.

Vi som har levd noen år husker godt Jagland som topp-politiker. Han var Arbeiderpartiets noe usikre statsministerkandidat der mye gikk på tverke. Merkelige utspill og uheldige uttalelser havnet et sted mellom “morsomt” og “dumt”. Etter at han ikke oppnådde sitt ultimatium om en oppslutning på 36,9 % for å regjere, har politikere voktet seg vel for å komme med tilvarende garantier i forkant av et Stortingsvalg.

Jagland er uten tvil en dyktig og kunnskapsrik person, selv om han ikke klarte å fylle skoene til Gro Harlem Brundtland. Desto hyggeligere er det at han nå har nådd et av sine store mål. Generalsekretær-vervet fikk han overlegent; med 165 mot 80 stemmer.

For Norge er det viktig å profiliere seg gjennom å inneha en slik stilling, samtidig som han blir den første nordmann til å inneha denne. Jagland er en mann for internasjonalt samarbeid, og han lyktes ikke med sin drøm om å få Norge inn i EU. Nå har han imidlertid grunn til å feire. Europarådet har fått en generalsekretær med et brennende engasjement, og i dag gratulerer vi Jagland.

Skattejakt med gyllent resultat

Å lese om briten Terry Herbert er nesten som å gå tilbake til gamle guttedrømmer. Jeg regner med at jeg ikke er alene om å ville ønske meg en metalldetektor og gå på jakt etter glemte og gjemte skatter.

De fleste finner alt annet enn edelt metall, og i så måte er kanskje jakten med metalldetektor mer som gambling å regne. Den som intet våger, intet vinner – og dette gjelder tydeligvis også enkelte av dem som lufter metalldetektoren sin.

Historien om Terry Herbert handler ikke bare om oppdagelsen av et av tidenes største arkeologiske funn i Storbritannia. En viss Askeladden-effekt er også å spore. Mannen som folk lo av, vil nå bli husket. Inntektene fra funnet vil også bli så store at mange vil se opp til Terry Herbert, og kanskje man også kan forbinde ham med ordtaket om at; den som ler sist, ler best. De som selger metalldetektorer har nok også grunn til å smile i kjølvannet av gullfunnet.

Dette er også EU

Av en eller annen grunn ønsker mange politikere at Norge skal inn i EU. Vi har hatt to folkeavstmninger, og heldigvis har den vanlige mann vist vei for politikerne.

De siste årene har EU forsøkt å fremstå som en union til felles beste. Ja, i den forstand er det positive ting også ved EU, men på flere områder er de fjernt fra sine innbyggere og sine ambisjoner.

Jordbrukspolitikken er et eksempel på et område der EU har hatt – og har – store utfordringer. Protester fra bønder ser vi med jevne mellomrom. Virkemidlene er da også noe sterkere enn dem vi ser i norsk landbrukspolitikk. Nå er det lave priser og høye kvoter som får bøndene til å spille melk i en slik grad at de håper at noen reagerer. Protester der det sløses med matvarer synes like meningsløs som bøndenes håp om at butikkene snart går tom for meieriprodukter. Jeg skal ikke påstå at detter “typisk EU”, men det forteller litt om hvorvidt man lykkes.

Vi er heldigvis spart for varslede EU-debatter, og med Senterpartiet i regjering synes det som om regjeringen gjør klokt i å holde Senterpartiets absolutt og dermed også holde EU fra dagsorden.

For oss som er opptatt av forvaltning, fremstå EU som et skrekkeksempel. I fiskeripolitikken har de vært så langt fra å lykkes at man knapt kan skimte mål. Manglende kontroll med kvoter, en mislykket nedbygging av fiskeflåten og merkelige utkast-regler har gitt EU strykkarakter. Mens Spanjoler, Portugisere og en del andre nasjoner i sør er sånn passe interessert i å rette seg etter vedtak, sitter Danmark og Sverige igjen med Svarteper; en avtalt nedbygget flåte – men et like nedbygget ressursgrunnlag.

Ja, det koster å drive et land som Norge, og vi er da også i sannhet et annerledesland. Måtte vi være det lenge!

USA – best på dobbeltmoral

I mulighetenes land – der frihetsgudinnen løfter sin fakkel mot høyere mål – får vi stadig nyhetsoppslag som tyder på at mange ikke takler de mulighetene de blir betrodd og den friheten man har kjempet for.

Amerikanske soldater og amerikansk politi er kanskje de mest utsatte. De som skal håndheve loven og de som skal beskytte andre, viser seg gjerne å ikke være skikket til dette. Alle yrkesgrupper i alle land har vel sine svarte får, men blant amerikanerne synes det å være like greit å opptre i flokk. Hvordan man eksempelvis har behandlet fanger som (mer eller mindre rettmessig) er mistenkt for terrorvirksomhet, harmonerer lite med det imaget USA ønsker å framstå med.

I Afganistan har USA gitt seg viktige oppgaver for å sikre verdensfreden og for å komme “onde krefter” i forkjøpet. Det er jammen godt at vi har personell vi kan stole på når farer truer. Når vi leser om fylleskandalen på USAs ambassade i Kabul, kan man imidlertid stille spørsmål ved hvilket mandat man opererer under. Amerikansk “sikkerhet” får en ny dimensjon når vi ser bilder og leser om adferden til sikkerhetsvaktene. Hvordan klarer man å plukke ut slike personer til en slik oppgave?

Glansbilder får lett riper, og når man påtar seg rollen som verdenspoliti og har et sterkt internasjonalt nærvær bør man sørge for å velge ut personale med et minimumskrav til moral, etikk, intelligens og evne til empati.

Det er vanskelig å misunne egenskapene til de som (til nå) har voktet USAs ambassade i Kabul. Like vanskelig blir det når noen skal forklare seg.

Populær bryst-protest i USA

En av kvelden hovedoppslag på dagbladet.no er “toppløs-protesten” for kvinners rettigheter (?).

Den “store” demonstrasjonen skal ha bestått av “flere titals kvinner”. De ønsker visstnok å kunne gå toppløse – i likhet med menn. Vi leser videre at “flere menn dukket opp for å vise sin støtte”. Dette bør ikke forundre ettersom mange menn – i mange land – gladelig stiller opp der damer marsjerte toppløse i gatene. Om man stiller opp på grunn av støtte eller interesse er mer uklart.

Det kan virke noen tiår på etterskudd når det gjelder å kaste BH’en, men det er tvilsomt om det blir noe unisont krav fra amerikanske kvinner om å få gå toppløs i gatene. Noen stor sak i den amreikanske valgkampen var det i alle fall ikke. Har man behov for oppmerksomhet, kan det imidlertid hjelpe. Bildeserien på dagbladet fikk i alle fall min oppmerksomhet…

Ingen fred rundt Michael Jackson

Bortgangen til en av historiens største artister får fremdeles spalteplass. Michael Jackson er godt stoff, og mange synes å kreve at skyld for artistens skjebne skal fordeles.

Ja, vi kjenner godt igjen mønsteret fra spekulasjonene omkring Elvis Presley som også ble et offer for medikamenter som skulle lindre og trøste en ensom sjel med sine plager og lidelser. Vi snakker da heller ikke om dispril eller kulltabeletter.

Michael Jacksons lege - Conrad Murray - blir nå utpekt som en syndebukk etter funn av en dødelig dose medikamenter i Jacksons kropp. Det samme søkelys ble i sin tid rettet mot Elvis sin lege; “Doctor Nick” selv om vi da aldri fikk en skikkelig forklaring på hva som var den egentlige dødsårsaken. Fansen krever svar på hvorfor ting utviklet seg og hva som egentlig gikk galt. Kanskje vi får samme spekulasjon rundt Michael Jackson som vi fikk i årene etter Elvis’ død?

Også Elvis var “still going strong” med travelt konsertprogram i sine siste dager. Noen skyldte på depresjon grunnet svik fra “venner”, mens andre skylder på en doktor som var for letthendt med reseptene. Noen tror sågar at hele borgangen var iscenesatt og at Elvis levde (lever) lykkelig langt borte fra superstjerne-tilværelsen. USA er mulighetenes land, og for mange fans er det vanskelig å forsone seg med at ingen ting varer evig.

De neste årene vil vi få mange bøker om Michael Jackson og hans liv. Her vil ulike eksperter og “venner” gi ulike versjoner om hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt. Skal bøkene selge blant fansen, er det viktig at hovedpersonen ikke ilegges for mye skyld for at de gikk bort så altfor tidlig. Kanskje vi i stedet skal glede oss over det de tilførte verden, og forsone oss med at også de var vanlige og feilbare mennesker.

Tatt med buksene.. helt av

I disse dager mesker vi oss med avslørende bilder fra Silvio Berlusconis nyttårsfest. Private bilder ja, men også litt selvforskyldt?

Etter at en italiensk avis trykket bildene fra Berlusconis fest, ble en av de ukledde motivene ved bassengkanten raskt identifisert. Mannen var den tidligere tsjekkiske statsministeren Mirek Topolanek. Ifølge vg.no innrømmer han at det er han som er vist på bildet. Samtidig raser han over at bildene har fått se offentlighetens lys.

Både Berlusconi og Topolanek har gode “forklaringer” på nakenbildene. De nakne motivene holdt på å dusje da bildene ble tatt. Dessuten hevder Topolanek at han bare var innom på besøk, og at bildene er publisert som en del av sosialistenes propaganda. Dermed mener han at de autentiske bildene kan stemples som “manipulasjoner”. Kanskje han dermed mener at vi ikke ser det vi ser på bildene?

Mens nakenbildene forklares med dusjing og politisk motstand, bør kjendiser og personer med viktige verv kanskje tenke seg litt om når de kler av seg. I Berlusconis rike bør det være kjent at fotografene ligger gjemt bak hver eneste busk med objektiver som kan avsløre den minste kvise på rumpa. Når man ikke klarer å kontrollere omgivelsene, bør man kanskje tenke seg godt om før man kaster for mange plagg.