Hunderaser krysset til smertegrensen

Mennesker liker å tukle med naturen i den grad naturen tillater det. I jakten på skjønnhet og særegenhet alvler vi frem det fantasien måtte begjære.

Ved å ha avlet frem ulike “nye” hunderaser får vi nå vite via tv2.no at “hunder lider av alvorlige og smertefulle sykdommer”. Dette skyldes oss mennesker som vil avle fram «superhunder».

Med nye raser, kombinert med innavl, kommer også muligheten for nye sykdommer. Dermed satt oss i en situasjon der vi må vurdere om enkelte hunderaser bør utraderes – til beste for hundene. Setter vi hundens velvære i sentrum, bør valget være enkelt.

Runesteiner – viktige kulturminner

Runesteinen som ble funnet ved Mandal viser seg å være ekte, og det er ikke hver dag man i Norge avdekker kulturminner som er over 1500 år gammle.

I sommer besøkte jeg ruinbyen Salona i Kroatia der vi ser rester etter bosetting fra romertiden med alle de byggverk en romersk by skullle ha. Selv om det “bare” var ruiner, kunne man se for seg hvordan ting kan ha sett ut for 1500-2000 år siden. Slike opplevelser handler mye om perspektiver og identitet. Også runesteinen i Mandal synes å stamme fra denne perioden (romertiden).

Når jeg ser fornminner i utlandet, går tankene ofte hjem til Norge, og hva vi kan vise frem av vår historie. Går vi mer enn 1500 år tilbake i tid, har vi lite å vise frem. Dermed blir selv de små rester og gjenstander meget viktig. Runesteinen i Mandal er bare en stein, men de fire linjene med runeskrift høster naturlig nok enorm oppmerksomhet. Gjennom “stener som taler” får vi små, men meget interessante, glimt inn i fortiden.

Arbeid med kulturminner er viktig; ikke bare for å ha noe å vise frem til turistene. Å få kjennskap til – og oppmerksomhet omkring – vår fortid, bidrar til å gi oss en klarere bevissthet om vår identitet og tilhørighet i en verden der det multinasjonale og flerkulturelle får stadig større plass.

Ari Behn blir ikke noe forbilde

Ari Behn er åpen og ærlig om hvem han er, og nå får vi vite at han både er ulykkelig og drikkfeldig.

tv2.no blir det reagert mot Behns drikkevaner. Hvorfor skulle vi la oss påvirke av Behns gin-inntak på formiddagen? Det norske folk er kloke nok til å styre sine alkoholvaner uten å bruke Behn som rettesnor.

Når vi samtidig hører at Behn ikke er lykkelig, kan man ane en sammenheng. At Behn tror at han “før eller siden” blir sparket ut hjemmefra, er et ganske usannsynlig utsagn. Er det oppmerksomhet han ønsker, eller er hans utsagn bare et spill for media? Å få innpass i nyhetsbildet har aldri vært vanskelig for Behn.

Ari Behn er seg selv lik, og det har han alltid vært. Hans kunstneriske livsstil har gitt oss et diffust og mystisk bilde av ham som person. Å tro at hans livsstil skal påvirke “den norske moral” blir derfor å ta for hardt i. Ari Behn har status på sine områder, men ikke som forbilde.

Krf feier for egen dør

I dag leser vi at Eva Høili vil ha et oppgjør med holdninger i eget parti. Det er på høy tid, selv om man ikke skal være for rask med å dømme.

Kristenfolket er ikke bare underlagt kjærlighetsbudet. Samtidig som man skal “elske sin neste som seg selv” har kristendommen laget et trusselbilde der kristendommen blir utfordret og truet på ulikt hold. Det er ikke lenge siden man snakket om “hedninger” i bygder og nakne kyststrøk; og dette var gjerne en fellesbenevnelse på dem som hadde en annen tro og kultur.

Kristendommen bærer på en arv der alt som ikke tilhørte det gode (altså kristendommen) måtte tilhøre den motsatte side. Sammen med fantasifulle tolkinger av Johannes’ Åpenbaringer, velger man gjerne å katigorisere og å ta avstand. Å drive misjon i utlandet er en ting, men: “Må de komme så nære vår egen trygge og grønne gren”?

Det er ikke nødvendigvis dømmende holdninger som ligger bak frykten for det fremmede. Uvitenhet, og en tradisjon med frykt for det “ikke-kristene”, kan gjøre like sterke utslag. Reelle utfordringer og problemer som slås opp i media bidrar selvsagt til opprettholdelsen av dette unyanserte bildet.

Selv i kjærlighetspartiet Krf må man nok regne med at det trengs tid – og kanskje en ny generasjon – før nestekjærligheten omfatter absolutt alle. I flere saker ser vi da også kristendommen klarer å legge fra seg åk fra tidligere tider – det tar bare litt lang tid.

En ærlig Carl I. Hagen skal selge huset

Carl I. Hagen må selge huset sitt, og dermed følger også med en garasje. Denne har aldri blitt byggemeldt og ifølge dagbladet.no den ble også brukt av de tidligere eierne.

Hagen har altså ikke bygget noe ulovlig, men garasjen er likevel ulovlig. Hagen er ærlig og saklig nok til å opplyse om dette forholdet i boligannonsen. Er dette da noen sak som har noe relevans til at det er Carl I. Hagen som selger huset? Håper media på en slags oppfølger til “politikere-som-ikke-har-gått-etter-boka-når-de-har-bygget-eller-leid-ut-byginger”?

Den som kan tjene mest på slike bagatellmessige oppslag er antakelig Hagen som nå får vist sin salgsklare bolig i de største nettavisene. Media er sågar behjelpelig med å opplyse om at det er visning på huset førstkommende lørdag, søndag og mandag. Garagen kan dermed vise seg å gi god avkastning.

Håbrann – nå en sjelden og dårlig betalt gjest

Håbrann er ikke lenger en art som det drives kommersielt fiske etter i Norge. Dermed er også logistikken omkring fangsten og markedet i Sør-Eurpoa borte.

Det tidligere norske fiske etter håbrann var et viktig sesongfiske for flere fiskere på Sørlandet og Vestlandet. Den flotte haien ble imidlertid eksportert til Italia og andre land som hadde andre begrep om hva som var fisk og ufisk. Nå er håbrannen fredet for målrettet fiske, men årlig blir flere haier tatt av garnbåter i Nordsjøen og langs Norskekysten.

(Foto fra håbrannfiske på 1990-tallet: Ragnar Govertsen)

Haien som Andre Fredriksson fikk på onsdag blir solgt i Oslo. Med skarve 20 kroner per kilo, har restauranter fått mulighet til å sikre seg eksklusive og eksotiske råvarer. Hvem som sikret seg fangsten skrives det imidlertid ikke noe om. På fiskeri.no kan du lese mer om det tidligere kommersielle fisket etter håbrann i Norge.

Livsfarlig kjøring = lav straff

På TV2-nyhetene fikk vi i dag se en ganske så vill biljakt fra 2007. Bildene som ble tatt fra politiets helikopter gir et godt inntrykk av desperasjon og total mangel på skurpler mens biltyvene forsøker å flykte fra politiet.

Tyvene bytter bil, kaprer bil, og trenger seg inn i en bolig der de forskanser seg. I løpet av flukten har de kjørt på feil side av både rundkjøringer og midtrabatter. Det er også blitt holdt meget høy fart og kjørt i feil kjørefil. Under jakten blir det skader på flere biler – og det er nesten rart at ingen mennesker blir skadet under den harsardiøse ferden. Antall lovbrudd under jakten er vanskelig å telle.

Etter å ha forskanset seg i huset, er de så smarte at de ringer en advokat. Ja, de har selvfølgelig sine rettigheter – og de er meget godt klar over det. Ifølge innslaget på TV2 hadde tyvene mer enn biltyveri og vill flukt fra politiet å stå til rette for. Det hele minner om amerikanske TV-program der vi til slutt får høre hvor mange år de skyldige må sitte bak lås og slå… Men, det blir visst ikke så mange år når man gjør slikt i Norge. De to desperadoene fikk 10 og 14 måneder? .. og da er de ute på veien igjen!

Og jeg som får skyldfølelse hver gang jeg glemmer å blinke meg ut av en rundkjøring…