Bulgaria blir enda billigere

vg.no leser vi at utviklingen i valutakurser favoriserer land i Europa. For oss som har vært i Bulgaria og oppfattet prisnivået som lavt, får vi nå høre at prisene har falt ytterligere sammenlignet med vår valuta. I Bulgaria brukes valutaen “leva“, og 1 leva har i det siste ligget like under 4 norske kroner.

I tilfellet Bulgaria, er det nesten som man får vondt av at prisnivået er lavt. Utenfor turistområder som Obzor og Byala (nord for Sunny Beach), synes innbyggerne å ha en generelt lav levestandard. I små hager rundt de små murhusene forsøker man å dyrke frukt og grønt til egen husholdning. Standarden på de fleste boligene virker å være generelt dårlig (sett med norske øyne).

I små butikklokaler utenfor turistområdene kunne man kjøpe varer som var enda billigere enn dem som var i sentrumsområdene og nær hotellene. Turismen er sikkert en velsignelser for noen, men det virker som om mange sliter med å få økt levestandarden. Mange og store byggekompleks stod (mer eller mindre) halvferdige utenfor byene langs den vestlige delen av Svartehavskysten. Jordlapper med vindruer måtte vike for nye byggeprosjekter.

Prisforskjellen forteller mye om forskjellen i kjøpekraft og lønnsnivå, men så er jo da dette også en av grunnene til av vi tiltrekkes land som Bulgaria. Forhåpentligvis kan turismen bidra til også økt kjøpekraft for bulgarere. Vi vil likevel fristes av den behagelige sommertemperaturen og de vakre strendene.

Jagland i et stormfult vannglass

Thorbjørn Jagland har fått sin drømmejobb i Europarådet. Som Generalsekretær har han – ifølge vg.no – lønn og andre ytelser tilsvarende ca. 2,2 millioner kroner. Det er vel ikke hans feil?

Samtidig er regelverk og avtaler slik at ansatte i Europarådet slipper å betale skatt. Dette privilegiet er jo dermed en del av vilkårene for ansatte. Det er vel heller ikke Jaglands feil? Og, mener Skattebetalerforeningen at det skal være særregler for nordmenn i slike stillinger?

De aller fleste av oss betaler sin skatt (med større eller mindre glede), men det er en del av det ansvar og de forpliktelser vi har i forhold til vårt forhold til arbeidsgiver, stat og kommune. Det er mange som har ulike frynsegoder som vi andre kan misunne – dersom vi finner det hensiktsmessig. Man kan gjerne misunne andres inntekt og arbeidsfohold, men vi må samtidig evne å se at andre har fordeler uten å kaste oss inn i et uberettiget klagekor. Vi har alle – mer eller mindre bevisst – valgt vår vei i arbeidslivet. Jagland har valgt sin, og jeg håper han trives i jobben. Han har sikkert en hektisk og krevende arbeidsdag i en jobb som (i likhet med andre stillinger) har sine fordeler og ulemper.

Vi hører selvsagt mest om fordelene, men det er heller ikke Jaglands feil. Ikke mange er kvalifisert til jobben Jagland nå innehar, og det er ikke sikkert at så mange av oss ville byttet med ham – til tross for skattefritaket. Bare mediene klarer å lage en slik storm i et vannglass.

Jeg skal binde renta!

“Nå skal renta opp”, skriver dinside.no. Mens finanskrisa nesten kan avblåses, ser vi tegn til ny økonomisk vekst i Europa og USA. Selv om vi ennå ikke har sett konsekvensen av alle ettervirkningene, mener man nå at den verste stormen er ridd av. Det stilles også spørsmål ved økonomien i Asia, men likevel peker de fleste piler oppover.

Når ting går som det suser, velger man å forberede nedbremsing. Vi liker at det er fart i økonomien, men samtidig ønsker vi ikke at en ny kjøpefest skal ta av. Men en historisk lav renter blir det selvsagt fristende å bruke penger – og da gjerne lånte penger. Tegn i tiden gjør at det nå varsles høyere rente, og for oss med lån kommer da den vanskelige avveiingen om hvorvidt vi skal binde renta eller satse på at den holder seg lav – og da helst lavere enn bindingsrenta.

Dette blir jo som å spå i ei glasskule, og det handler i grunn mer om å ha økonomisk forutsigbarhet enn å være skråsikker på hvor mye man sparer eller taper ved å binde renta. Noen tåler også bedre enn andre at renta blir høyere enn man antok, mens andre vil da godt merke de økte renteutgiftene.

Selv har jeg ett lån jeg skal binde, og det er husbanklånet. Husbanken er treg med å sette opp og ned renter, og dermed får vi også bedre tid til å bestemme oss om vi vil benytte oss av de kommende rentesatsene for binding av lån. Selv om bindingsrenta (naturlig nok) ligger over den flytende renta, er det meste av rentesatser lavt i disse dager. Ser man 10-15 år tilbake kan vi konkludere med at det er billig å låne penger, selv med en bindingsrente som kan synes “høy” i forhold til den flytende renta. Om jeg sparer så mye vet jeg ikke, men jeg har da flere års sikkerhet om å ha lave og faste renter på ett av lånene mine.

Lett å tape penger på spareprodukter

Vi leser at DNB NOR blir stevnet for dårlige spareprodukt. Er det tilbyders skyld, eller er vi for naive når tilbudene presenteres?

For noen år tilbake ble vi lokket av alskens typer sparing som skulle konkurrere med den gode gamle renta i banken. Saken på dagbladet.no omhandler såkalte strukturerte spareprodukter, og enkelte tok opp lån for å kunne plassere mest mulig penger i slik sparing. Utsiktene til gull og grønne skoger lokket enkelte til å ta større sjangser og å sette seg i gjeld for å få en enda større gevinst.

Er det bare optimistisk markedsføring med liten vekt på risikoen som får oss til å plassere pengene i alternativ sparing, eller er vi for naive? Jeg må innrømme at også jeg lot meg overbevise om at aksjer og fond var det rette for meg. Det er nå omlag 10 år siden, og jeg hørte om flere som hadde tjent meget godt på sine fond. Den gang het det Avanse, og jeg kjøpte meg opp med 10 000 kroner fordelt i to typer fond. I dag heter de to spareproduktene mine DNB NOR Global og DNB NOR Globalspar.

Jeg var naturligvis klar over at det var lurt å plassere dem i to ulike fond ettersom risikoen for tap dermed ble mindre, men jeg var også klar over at den forventede høye avkastningen også kunne bli mer moderat. Jeg sjekket opp hvor mye min investering er verdt i dag. 10 000 kroner bør jo kaste ganske mye av seg i løpet av 10 år!? Vel, jeg har tapt 1 950,- på det ene fondet, og vel 3 400 på det andre. Ja, over halvparten av min geniale pengeplassering er nå borte.

Jeg har hørt at sparing i aksjer og fond er langsiktige investeringer. Derfor lurer jeg på hvor mange år jeg må vente før jeg går i pluss? Til nå har min negative rente vært formidabel, og tap har det vært siden før finanskrisen (dersom noen lurte). Jeg har imidlertid hørt at tapet bare realiseres den dagen man selger seg ut? Jeg har altså ikke tapt noe, men jeg har heller ikke engang halvparten av mine investerte 10 000, og jeg er milevis unna noen avkastning.

Jeg gråter ikke over mine fond, og jeg velger heller å ta lærdom av min vesle og optimistiske pengeplassering. Nå setter jeg heller pengene i banken. Selv 1-2 % rente er totalt overlegent det mine fond kan vise til.

Norsk Internett Register – svindel og lureri

I dag fikk jeg et brev i posten, og det så ganske så formelt ut. Det var adressert til mitt enkeltpersonforetak og inneholdt opplysninger om min virksomhet. Det omhandlet mitt uante forhold til Norsk Internett Register!

I brevet blir jeg bedt om å oppdatere opplysningene om mitt foretak. Det heter da at “oppføring og oppdateringe av min grunnimformasjon er gratis”. Ja vel, men jeg visste ikke en gang at jeg hadde noen avtale med dette selskapet og at jeg var oppført.

Nederst på første ark i brevet kan jeg krysse av for “Vennlgst slett min hjemmeside hos Norsk Internett Register” – og det betyr antakelig at jeg er oppført. Helt nederst på dette arket dukker det opp en merkelig adresse: “DAD Deutscher Adressients GmbH” hjemmehørende i Hamburg – Tyskland. Hvordan i alle dager kan et av mine norske domener stå oppført i et register med norsk navn og med tysk adresse??

På ark to – som er et utfyllingsark – får jeg se mitt firmanavn, adressen, telefonnummer, min nettadresse og bransje. Har jeg virkelig registrert meg i dette registeret ved en tidligere anledning? Uansett har jeg nå mulighet til å oppdatere opplysninger samt å skrive inn viktige søkeord for mitt nettsted.

Mellom “oppdateringsfeltet” og min “bindende underskrift” står en del opplysninger. Teksten starter med “Hermed tildeler vi DAD Deutscher Adressdients (bla,bla).. Annonsen koster 958 euro årlig og skal betales på forskudd mot faktura. Oppdraget gjelder for de neste tre årene… Tysk rett gjelder.. (bla, bla)”.

Noen mener altså at jeg skal betale flere tusen kroner året ved å bekrefte eller endre opplysninger, signere og sende inn arket i vedlagt svarkonvolutt. Villedende markedsføring blir et fattig begrep. Et mer håpløst forsøk på svindel skal man lete lenge etter.

For oss som mottar mye post, er det vanskelig ikke å åpne slike brev. Førsteinntrykket tilsier at dette er noe vi er “medlem av” eller har en avtale med. Ved å lese gjennom arkene blir det imidlertid tydelig at dette bare er et forsøk på svindel og lureri, og man angrer raskt på at man har kastet bort et par minutter på brevet. Man kan jo også påstå at jeg nå har kastet bort noen ekstra minutter på å skrive om idiotiet, men det kan jo være greit å minne andre om hva man har i vente dersom du får et tilsynelatende seriøst brev fra Norsk Internett Register.

Desperat positivt om børsoppgang

Børsen gikk opp, og media er ikke snau med å feire begivenheten i store ordelag. “Beste børsstart på 25 år“, skriver dagbladet.no. Er det dermed grunn til optimisme?

Finanskrisen er langt fra over. Konkursene vil følge oss også i 2009. I kjølvannet av de store økonomiske problemene, vil stadig flere bedrifter merke ringvirkningene. Leverandører og underleverandører tynes, og for mange er det bare et tidsspørsmål når man må kutte ned på aktiviteten.

Finanskrise er ikke noe som kommer og så plutselig er over. Ettervirkningene er omfattende og det er ingen tegn som tyder på at økonomien kan friskmeldes. Hovedindeksen på Oslø børs gikk opp 6,1 prosentpoeng. Dette er positivt, og føyer seg i så måte inn i rekken over kraftige oppturer på Oslo Børs de siste månedene. At dette skjer ved inngangen til et nytt år, bør imidlertid ikke ilegges større betydning. Fra i høst husker vi de mange oppturene som ble etterfulgt av enda kraftigere nedturer. Til tross for de kortvarige gledene, har det altså gått bratt og jevnt nedover.

Konflikter i ulike deler av verden gir tid om annen et oppsving i oljeprisen, og dermed smitter dette raskt over på vår børs. Om oljeprisen går opp, er det ennå lenge før man kan si at den er høy. Fall i boligpriser og flere konkurser vil komme. Optimisme er viktig, men denne gang er nok “den beste børsstarten på 25 år” en av de få lyspunkt vi vil se den nermeste tiden.

Baasland hadde ikke noe valg

Vi hører i dag fra både vg.no og dagbladet.no at biskop Ernst Baasland trekker seg som biskop. For mange var dette forventet, og det bør også være forventet fra samfunnet at det bør være grenser for hva som lar seg forene med å være biskop.

Økonomisk rot er en forsiktig beskrivelse av Baaslands bane. Det skal på ingen måte gjøres populistiske poeng av biskopens situasjon og de vansker denne har skapt for ham og familien. Ingen ønsker å havne i en slik situasjon, og ingen ønsker at andre skal oppleve noe tilsvarende. Likevel må det være lov å sette spørsmålstegn ved måten Baasland har håndtert situasjonen på. Det er her jeg mener at Baasland har opptrådt uklokt og naivt. Uklok håndtering av de finansielle problemene førte så til en like uklok håndtering av saken i media.

Først fikk vi høre at biskopen ble slått personlig konkurs. Hvor stor og omfattende denne konkursen var, fikk vi mer kjennskap til etter hvert. Jeg vet ikke hvilken økonomisk verden biskoper lever i, men sakens proposjoner vitner om manglende økonomisk gangsyn og like mangelfull forståelse av hvordan resten av samfunnet ville oppleve saken.

Å hjelpe vår familie, og da spesielt våre barn, er noe vi strekker oss langt etter. Som andre fedre har nok Baasland strukket seg lenger enn langt for å forsøke å avhjelpe en vanskelig økonimisk situasjon. På et punkt i denne prosessen burde imidlertid biskopen ha sett at ting var kommet langt ut av kontroll. Å ofre sitt eget gods og gull er en ting, men når dette også går ut over andres økonomi, bør man forstå at en grense er nådd.

De fleste av oss vet hvor mange millioner vi har i gjeld – eller hvor mange hundre tusen kroner vi skylder. Selv kan jeg ikke regne min formue eller gjeld i millioner, men en viss kontroll over pluss og minus når det gjelder tusenlappene er det forventet at man har. Baasland har ikke talt i tusener; han har vært i en situasjon der millioner av kroner er satt i omløp for å avhjelpe familiens situasjon. Baasland-saken viste at millionene ble flere etter hvert, og det er merkverdig at en biskop har så liten kontroll over familiens økonomi. Noen ganger har han uttalt seg som om han har handlet i god tro, men da det viste seg at million-underskuddet ble stadig større, ble Baasland satt i en situasjon der han mistet sin troverdighet. Summene ble så store at det ble vanskelig å forstå omfanget av hans naivitet; hvis man da ikke valgte å mistenke biskopen for ikke å tale sant. Når man kommer til et slikt punkt, blir det umulig for både kirke og biskop å fortsette samarbeidet.

Det er mulig at Baasland har fått både forståelse og sympati for sine handlinger, men samtidig har han også et ansvar overfor samfunnet og den stilling han er tildelt. Biskop Baasland har klokelig avstått fra å følge sønnens oppfordring om å fortsette sin bispegjerning. Når biskopen nå søker avskjed fra sin stilling, viser det at han er inneforstått med at avstanden mellom liv og lære ble for stor.