I dag har media godtet seg med verdien på gaver som statsråder har fått i embedets medfør. Av de mest oppsiktsvekkende gavene nevnes ei klokke som Anne-Grete Strøm-Erichsen fikk da hun var forsvarsminister.
Klokka var (passende nok) en gave fra den sveitsiske forsvarsministeren. Anne-Grete Strøm-Erichsen ser riktig fin ut i klokka, men hun hadde sikkert et fint armbåndsur også før hun fikk “sveitseruret”. For mange er det langt kjekkere med ei fin klokke enn et stort teppe som – på grunn av stil og farge – kanskje aldri får lov til å berøre stuegulvet. Ja, Strøm-Erichsen har fått et teppe også.
Nå har det seg slik at regelverket omkring gaver er veldig strengt. Jeg unner Strøm-Erichsen å få ei ny klokke, men opposisjonen, regelverket og korrupsjonsjegere deler ikke min oppfatning. Det handler her om grenser: Grenser for hva som er smøring og hva som er en “suvenir” fra sitt hjemland. Grensa går visstnok på 1000 kroner.
Når man får både teppe og klokke har man ikke bare fått for mye; nei da slenger man samtidig ut at den tidligere forsvarsministeren har utvist en adferd som er på grensen til grov korrupsjon. Nei, alvorlig talt. Skal vi være så verdensmestre i korrupsjonsbekjempelse at vi ikke kan motta en gave uten å bli uthengt som korrupte? Hva den sveitsiske forsvarsministeren forhandlet seg frem til via klokke-gaven, er uvisst – men, kan det tenkes at klokka rett og slett bare var en hyggelig gest; en gave?
Det blir umulig å skulle korrupsjons-analysere hver gave eller suvenir som utveksles mellom ulike lands representanter. Kanskje våre politikere heretter skal legge ved en setning når de takker ja til en invitasjon eller inviterer: “Vennligst ikke ta med noen form for gave eller oppmerksomhet da dette i Norge oppfattes som korrupsjon.” I så fall slipper man å motta gaver, og mange slipper å lure på om de er smålige eller berettiget når de har et skjevt blikk på klokka til Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Jeg har tidligere argumentert for en seier til Didrik Solli-Tangen, og han gjorde ingen dårlig jobb under finalen. Noe smårusk på stemmebåndet i begynnelsen av “My Heart Is Yours”, men en kraftfull og klokkeklar avslutning – og det er jo de to siste refrengene som virkelig gjør låten.
Til tross for en forventet høy kvalitet på artistene, ble det en sur opplevelse for flere av vokalistene (og koristene). Mens Irland viste hvordan det skulle gjøres, var Storbritannia ute på oppdagelsestur på toneskalaen. Den største tonebommen hadde nok Israel mot slutten av sangen – synd når man innehar en så kraftfull og ren stemme.
Tyske Lena var ikke så selvsikker som ventet, og den sjarmerende jenta ble ganske andpusten et stykke ut i Satellite-sangen. Likevel har låten surret i media med favorittstempel i flere uker, og mange hadde nok for lengst bestemt seg for hvem de ville stemme på.
Jeg hadde ikke vurdert Danmark som en av favorittene, selv om sangen var “grei nok”. Den var liksom litt for typisk ESC; men så er det vel det Europa ønsket seg? De fikk da også med seg de to første 12-poengerne, og holdt lenge følge med Tyskland.
Ingen ting å si på Lena og vinnersangen, som også jeg hadde tippet høyt. Når det gjelder min spådom omkring Norges muligheter må jeg tydeligvis revurdere min overoptimistiske og nasjonalistiske innstilling og forventning. Hvordan kunne jeg ta så feil? Det er bare å legge seg på flat mark, men samtidig gratulere Tyskland med seieren.
Kanskje jeg er litt for patriotisk og har valgt å undervurdere de mange andre gode bidragene i ESC-finalen. Likevel velger jeg å tro på Didrik Solli-Tangen og “My Heart Is Yours”. Vel, jeg er enig i at Tyskland og Spania vil komme langt opp, men Didriks opptreden har mange og store kvaliteter.
1. Didrik er en pen mann (noe jeg mener å kunne fastslå selv om jeg ikke er av motsatt kjønn). Hans utseende og utstråling gir en behagelig visuell følelse uten for mange forstyrrende momenter.
2. Didrik har et spontant og intenst smil. Det er nesten på grensen til å være barnslig, men det virker så trygt og ekte at det smitter og setter seerne i god stemning. Derfor bør han finne anledning til å smile spontant under fremførelsen i finalen.
3. Teksten på “My Heart Is Yours” er såpass kort og enkel at TV-seerne lett vil kunne nynne med – og memorere – deler av refrenget. Sammenlign gjerne med en dagligvarekjede, men man trenger ikke å gjøre ting komplekse.
4. Melodien er klassisk oppbygd med en rolig start som bygger opp under et mektig refreng. På slutten skifter man toneart (vanligvis et irriterende ESC-fenomen), og dermed får vi en flott og sterk finale på sangen.
5. Didrik synger sangen på en profesjonell måte. Han kommer ned på de mørkeste partiene i innledningen (noe mange Idol-deltakerne bare tror at de kan). Dermed klarer han å holde en stødig og sterk flyt med et stemmebånd som går på et behagelig turtall. Didriks stemme rekker over et stort register, og han har et like rolig og behagelig uttrykk når han drar avslutningen av refrenget opp de lyseste tonene. Faktisk stiger sangen også tonemessig fra D-dur på første verset, opp til E-dur på andre verset for så å avsluttes i F#-dur.
6. Didrik har gehør. Det er befriende å høre på artister som fremfører krevende sanger på en uanstrengt og ren måte. ESC har tidvis vært en arena der sure toner fra TV-apparatet har boret seg inn i stuemøblene. Didrik er en sanger av rang, og stemmen er alltid i fullstendig harmoni med melodien forøvrig.
Noen av de sterkeste konkurrentene kunne kanskje fått en tilsvarende punktliste,…. men de er ikke norske. Lykke til Didrik.
Det har vært herlig å følge med i Norske Talenter denne våren. En av de som har vist størst talent er illusjonisten Alexx Alexxander.
Allerede på audition viste han klasse ved å overraske og imponere publikum og TV-seere. I semifinalen ble han utbryterkonge, og som 25-åring viser variasjon, allsidighet og kvalitet i sine opptredener.
Norske Talenter handler om å gi noe av seg selv og å la publikum sitte igjen med en god (og helst minneverdig) opplevelse. Det er ikke alt som vises i programmet som er like underholdende, og noe av det hadde det vært slitsomt å bivåne i en hel forestilling. Alexx Alexxander tilhører den artistgruppen som kan fortrylle og forføre sitt publikum en hel kveld. Illusjoner vi tidligere bare har sett på TV fra det store utland, får vi nå live inn i stua i vårt eget lille land.
Mens Alexx har bestemt seg for å underholde med illusjonens kunst på turne, gleder jeg meg til den TV-sendte finalen av Norske Talenter. Selv er han høflig nok til å unne alle finalistene seieren, men jeg kan godt gi min stemme til Alexx. Han fremstår som ekte, mens han lar oss undre oss over hvordan hans scenekunst lurer oss.
Nedenfor ser vi Alexx under audition; en affære der han både tryllet og fortryllet.
You are like a sunset behind a mountain somewhere. And when I cannot see you, I know you’re still there. Because my heart is yours, I’ll never leave you. Though we are far apart, I’m by your side. My love is never gone. I feel it rise again. Through it all, now my heart is yours.
You say I am the moonlight. I watch you at night. And when you cannot see me, I’m still there in the sky. Because my heart is yours, I’ll never leave you. Though we are far apart, I’m by your side. My love is never gone, I feel it rise again. Through it all, now my heart is yours.
Oppskriften på en vinnersang handler også om tekst. Didrik Solli-Tangen og “My heart is yours” er et godt bevis på at enkelhet i teksten er like viktig som en enkel og lett memorerbar melodi. Ser vi på teksten til “My heart is yours” er det bare to vers bestående av et par linjer tekst som bryter refrenget. Enkelt, vakkert – og muligens en vinner i den europeiske finalen.
X-Factor ble – totalt sett – en delt TV-opplevelse. Konseptet er ikke spesielt orginalt, men vi liker da også en konkurranseform der ukjente talenter går i Askeladdens fotspor. Om vinneren ikke sitter tilbake med halve kongeriket, så har i alle fall Chand Torsvik skrevet en sang om temaet. Etter en solid finale kan jeg enkelt kunne leve med at Chand stakk av med seieren, men jeg kan ikke påstå at han har vært min favoritt.
Når X-Factor har vært en delt opplevelse, tenker jeg spesielt på et par store skuffelser. Dette har fått meg til å betvile dommernes evner til å inneha den makt de har hatt og at dette antakelig har kostet TV2 en del seere. Den første uforståelige hendelsen fikk jeg da Peter Peters presterte å sende Elin Gaustad ut av X-Factor før TV-seerne fikk mulighet til å si vår mening. Elin var min favoritt, og etter hennes opptreden med “Confessional Song” under X-Factor-finalen ble jeg enda sikrere.
Dommerne har oppført seg merkelig, og det virker som om de tidvis brukte mer energi på å ødelegge for hverandre fremfor å sende videre de beste deltakerne. Dommernes valg er like subjektive som mine, men jeg ristet på hodet da Pernille Svensen Øiestad ble sendt hjem.
For meg har ingen av finalistene overbevist i konkurransen. Chand har hatt en rekke svake opptredener og Shackles har sunget så ujevnt (og tidvis surt) at jeg ikke hadde klart å spå disse to i en superfinale. De beste sangerne falt av, men så handler jo X-Factor tydeligvis om langt mer enn sang.
Jo, Chand er en dyktig artist innen sin sjanger. Han fremstår som en ydmyk og varm person som har klart å vinne folkets stemmer – men, superstjerne? Shackles er en gruppe for fremtiden, men jeg kommer nok ikke til å kjøpe plata til noen av dem. X-Factor har likevel gitt meg noen ideer om interessante artister. Først og fremst gleder jeg meg til å kunne tilføre Elin Gaustad i platesamlingen.
Jeg har flere ganger gitt terningkast til deltakerne. Dersom jeg skulle gitt terningkast til X-Factor, blir det ikke mer enn en treer.
I kveld var det tid for hitlåter i X-Factors semifinale, og de tre deltakerne skulle reduseres til to finalister.
Forrige fredag gjorde Mari Lorentze et solid inntrykk på Jan Fredrik med sin versjon av “Den Finaste Eg Veit”. I kveld startet hun showet med Madonnas “Papa Don’t Preach”. Den vanskelige begynnelsen med dels dype toner gikk meget fint. Samtidig var arrangementet i starten av sangen såpass eget at man ikke ble fristet til en direkte sammenligning med Madonna. Mari behersker pop-sjangeren, og viste seg aller best når melodien gir rom for lyse og sterke toner. Terningkast 5
Chand Torsvik fremførte en solid “Månemannen” sist fredag. I kveld startet han med “Hungry Heart”. Begynnelsen ble preget av en usikker Chand som ikke var helt presis med å treffe tonene. Engelske sanger har aldri vært Chands styrke, og under “Hungry Heart” var saksofonsoloen dessverre bedre enn Chands prestasjon. Terningkast 3
Shackles gledet oss sist med bl.a. “Fighter”. I kveld startet jentene med en like rå låt; “Black Cat”. Dette var et meget godt sangvalg, og sceneshowet var – som vanlig – godt koreografert. Jentene var kledd i kledelig og tett “black”. Harmoniene blir stadig bedre, og Shackles viser at de har vokst svært mye de siste ukene. Terningkast 5
I andre runde var det tid for norskproduserte hits. Mari Lorentzen innledet med Finn Kalviks “Kom Ut Kom Fram”. Et dristig valg ettersom sangen er ukjent for mange. Mari sang stødig og rent med en en innlevelse vi som oftest bare ser når teksten er på norsk. Igjen en god opptreden av Mari. Terningkast 4,5
Så var det tid for Chand Torsvik og hans fremførelse av “Lys Og Varme”. Her fikk vi se en bedre og tryggere Chand. Det ble tydeligere hvor Chand hører hjemme rent musikalsk, selv om fremførelsen ikke ble så spennende sett på bakgrunn av at den ikke skilte seg så mye fra arrangementet til orginalversjonen. Terningkast 4
Shackles avsluttet med “Manhattan Skyline”. Her var det mer krevende harmonier og større vokal spennvidde. Her fikk jentene både vist gode individuelle kvaliteter samtidig som sangens mangfold også avslørte jentenes svake sider. Terningkast 4,5
I sum er jeg enig med Chand om at han ikke har grunn til ta noen seier på forskudd. I mine ører stod han for de svakeste prestasjonene i kveld, mens Mari og Shackles var jevngode med et pluss til Shackles for det visuelle.
