Krf på ville veier?

Krf er under sperregrensa ifølge en meningsmåling bestilt av TV2. Med bare 3,7 % oppslutning ville Krf lidd samme skjebne som Venstre dersom dette var resultatet i et Stortingsvalg.

Krf s politikk er på mange måter blitt utydelig i viktige saker samtidig som den er tydelig på mindre viktige områder. Her kan det lett settes likhetstegn mellom “viktig” og “populære”. Krf har tradisjon for å kjempe i motvind og mot samfunnets utvikling, men nå opplever partiet at viktige prinsippsaker og verdier blir adoptert av andre.

Krf har tapt stort på sitt hjertelag overfor innvandrere og flyktninger. Nestekjærlighet er selve kjernen i det kristne budskapet, og derfor skulle man tro at de fleste kristne burde applaudere Krfs syn. De fleste kristne er nødvendigvis ikke enig med Krf. Å skille mellom flyktninger, asylsøkere og innvandrere kan være vanskelig, og dessverre har svært mange kristne et iskaldt forhold til fremmedkulturelle. Frp har forstått dette, og tør sågar å skille utlendinger i to grupper, hvorav de kraftigste restriksjonene skal omhandle “de ikke-vestlige”.

Hjertelaget er ikke nødvendigvis større hos kristne enn hos andre. Vi som lever på Vestlandet har god nok hørsel til å fange opp meninger og holdninger blant bedehusfolk og kirkegjengere. Frykten for det ukjente og fremmede må ikke underslås, selv ikke for dem som samtidig streber etter å elske sin neste som seg selv.

Så var det Israel-politikken. Mens mange mener at Krf har hatt en sunn utvikling ved å få et mer nyansert syn på Midtøsten-konflikten, synes enkelte å ønske at Krf skal alltid skal gi en ubetinget og ukritisk støtte til Israel. Dette har også Frp forstått, og igjen handler det om sære og absolutte krav man finner i kristne miljø. Noen bruker også Israel-politikken til Frp som et mer legitimt alibi for å snu ryggen til Krf.

Krf har vært god på familiepolitikk, men den en gang så viktige kontantstøtten er ikke lenger noen het potet. Å øke bistanden har heller ikke blitt omfavnet av velgerne. Å kjempe for å beholde eller forbedre noe man har er mindre attraktivt enn å gi folk lettvinte løsninger på alt som er galt eller bekymringsfult.

Miljøpolitikken ble heller ikke noen vinnersak for de mindre partiene. Oljeboring utenfor Vesterålen vil bety enormt med penger i Statskassen og utsikter til arbeidsplasser i Nord. Krf må – i likhet med Venstre og SV – lære seg at Norge er et foregangsland innenfor miljøvern; men bare dersom det er verdt det.

Krf sliter altså med å omsette sine kjerneverdier til en velgergruppe som blir stadig mer tilfreds, men samtidig stadig mer opptatt av å holde vår tilfredsheten for oss selv. De mest særegne holdningene hos enkelte velgergrupper er blitt adoptert av andre partier, og når det særegne forsvinner, åpner det seg flere alternativ for velgerne.

Krf er ikke nødvendigvis på ville veier, men de må erkjenne at mange av de mer voksne velgerne har ønsket en annen kurs. Krf får neppe disse velgerne tilbake. Krf må på nytt finne sin plass i norsk politikk, og da med tanke på kommende generasjoner. Krf kan ikke gå på akkord med sine verdier, og derfor mister partiet også muligheten til kortsiktig og populistisk gevinst. Dette gjør jobben særdeles utfordrende.

Forbildet som slo sprekker

Carl I. Hagen forsøker å forklare hva som er personlig og hva som ikke er personlig.

Valgnatta fortalte Hagen at han ville “kose seg” dersom Sponheim ikke fikk plass på Stortinget. Hagen fikk sin kose-drøm oppfylt, mens andre partiledere og kollegaer beklaget situasjonen for Sponheim.

Hagen forteller nå at hans utspill på valgnatta ikke var personlig ment. Årsaken var visstnok politisk ettersom Sponheim og Venstre var “en sperre for et samarbeid”. Valgkvelden var da kommet så langt at man kunne se langt etter noe som helst borgerlig flertall – spesielt på grunn av at Venstre var under sperregrensa.

Carl I. Hagen kunne heller ha bedt Sponheim om unskyldning for sin oppførsel. Jeg har tidligere skrevet om Hagens patetiske avskjed med Sponheim, og i slike situasjoner har man to valg. Enten står man for det man har sagt, eller så legger man seg flat.

Frp raser mot telletull

1, 2, 3, 6, nei.. 1, 2, 3, 4, … Det hele burde vært enkelt, men selv mennesker gjør menneskelige feil (!)

Her på Karmøy opplevde vi at ordføreren vår (Kjell Arvid Svendsen) ryddet kontoret og var klar til å innta hovedstaden på vegne av Rogaland da han plutselig fikk kotraordre. Talltull med “ikke opptalte stemmer” førte til at Svendsen måtte se langt etter Stortinget mens Bente Torsen fra Frp overtok flybilletten. Svendsen var imidlertid ikke alene om å få beskjed om å bli værende hjemme.

Selv en uke etter valget klarer vi å skape rot omkring hvem som kommer inn og hvem som ikke kommer inn på Stortinget. Nå var det Mette Hanekamhaug (22) som opplevde et kortvarig mareritt midt på lyse dagen. Hun fikk ikke plass på Stortinget likevel… jo, en time sinere fikk hun visst plass likevel-likevel.

Nå er Frp lei av telletull, og Geir Mo vil lære telemarkinger å telle – dersom det er det som må til. Det hjelper nok lite ettersom roten til rotet var en tastefeil. Fintelling av stemmer og kontrolltelling er viktige sider ved vår valgordning, og vi skal være forsiktig å felle noen dom over ordningen på bakgrunn av taste-feilen. Menneskelige feil kan man aldri gardere seg mot, og det er neppe hyggelig å være det mennesket som nå indirekte filleristes i “skandaleoppslagene” i nettavisene.

Lære av feilene bør man imidlertid gjøre, og i fremtiden bør man nok være litt mer forsiktig med å være sikker når det gjelder utdeling av sitteplasser på Stortinget.

Krf feier for egen dør

I dag leser vi at Eva Høili vil ha et oppgjør med holdninger i eget parti. Det er på høy tid, selv om man ikke skal være for rask med å dømme.

Kristenfolket er ikke bare underlagt kjærlighetsbudet. Samtidig som man skal “elske sin neste som seg selv” har kristendommen laget et trusselbilde der kristendommen blir utfordret og truet på ulikt hold. Det er ikke lenge siden man snakket om “hedninger” i bygder og nakne kyststrøk; og dette var gjerne en fellesbenevnelse på dem som hadde en annen tro og kultur.

Kristendommen bærer på en arv der alt som ikke tilhørte det gode (altså kristendommen) måtte tilhøre den motsatte side. Sammen med fantasifulle tolkinger av Johannes’ Åpenbaringer, velger man gjerne å katigorisere og å ta avstand. Å drive misjon i utlandet er en ting, men: “Må de komme så nære vår egen trygge og grønne gren”?

Det er ikke nødvendigvis dømmende holdninger som ligger bak frykten for det fremmede. Uvitenhet, og en tradisjon med frykt for det “ikke-kristene”, kan gjøre like sterke utslag. Reelle utfordringer og problemer som slås opp i media bidrar selvsagt til opprettholdelsen av dette unyanserte bildet.

Selv i kjærlighetspartiet Krf må man nok regne med at det trengs tid – og kanskje en ny generasjon – før nestekjærligheten omfatter absolutt alle. I flere saker ser vi da også kristendommen klarer å legge fra seg åk fra tidligere tider – det tar bare litt lang tid.

Tar Jens en “Halvorsen”?

Arbeiderpartiet lover at det skal skinne av eldreomsorgen, og målsettingen frem mot 2015 er gigantisk. Regjeringen har vist at de kan når det gjelder barnehager, men sykehjemsplasser er noe helt annet.

Forskningssjefen i SSB tviler på at den rødgrønne regjeringen vil klare å innfri sine løfter. Oljepenger har vi brukt rikelig av under finanskrisen, men det er jo litt av fordelen med å ha en slik buffer i bakhånd. De skal spares til fremtidige økonomiske utfordringer og ellers bare brukes der de kan avhjelpe en krise.

Jens har sikkert en plan, og i denne planen inngår sikkert en del oljepenger. Samtidig skal man ha tillitt til Statsministerens forhold til handlingsregelen. Med valgløftet friskt i minnet kan regjeringen komme til å velge å satse alt på èn viktig sak; eldreomsorgen. Utover dette har ikke Jens lovet all verden.

Utfordringen blir igjen forholdet til SV. Mens Senterpartiets skarve krav om at Norge skal være fritt for ynglende ulv, har SV langt større behov for å få gjennomslag på sine hjertesaker. Når SV setter sin hele sin eksistens og troverdighet inn på å verne Lofoten og Vesterålen, vil dette på sikt bli et meget kostbart valgløfte.

Olje og gass danner grunnlag for milliardinntekter til Statskassen, og dette danner grunnlag for at vi har et visst håp om at noe av valgflesket vil overleve en Stortingsperiode. Dessuten føler nok både Halvorsen og regjeringen at man har en noe pinlig merittlisten når det gjelder fattigdomsbekjempelse – og satsing på fornybar engergi (for den saks skyld). I tillegg har Halvorsen i denne valgkampen stadig kommet inn på skolesatsingen.

Med bena knapt ute av finanskrisa og et meget jevnt valgresultat, vil regjeringens valgløfter bli fulgt nøye. Å sikre sykehjemsplass til alle kan vise seg å være like komplisert og utfordrende som Halvorsens tro på at politikk kan løses med “pennestrøk”

Timepris for folk flest

Det er på tide på skille mellom Carl I. Hagen som politiker og Carl I. Hagen som privatperson. Jeg har imidlertid sagt tydelig i fra om hva jeg mener om Hagens patetiske avskjed med Spoheim – men da var det Hagen som politiker og hans forhold til sine kollegaer i andre parti jeg omtalte.

Vi skal være forsiktig med å vri alt som har med Frp å gjøre til noe negativt, og et fokus på Hagens timepris hos Burson-Marsteller er i så måte ikke noen sak som berører politikeren og Frp-eren Carl I. Hagen. Hvorvidt velgerne lar seg overbevise av Frp sin fantasifulle mirakel-politikk, er opp til folk flest. Man kan heller ikke komme bort fra at enkelte også vil sammenligne Frp-politikeres adferd og lønnsnivå med “folk flest”.

Når media gjør et nummer av Carl I. Hagens timepris, mener jeg at dette er en sak mellom Hagen og hans oppdragsgiver. Hagen er en markant skikkelse i norsk politikk, og han har (så og si) egenhendig reist et parti fra grunn av til å bli Norges nest største parti. Man kan være uenig med hans politiske syn, men hans politikergjerning har vist oss at han kan noe som de fleste andre ikke kan. Hvor mye han får i timelønn vil bli regulert av hva man mener hans tjenester er verdt – og det er troverdig nok langt mer enn “folk flest”.

Ja, vi elsker Venstre!

På denne bloggen har jeg uttrykt min skuffelse over at Venstre falt under sperregrensen og at Lars Sponheim forlater Stortinget og ledervervet. Det er mange med meg som ønsker et sentrum i norsk politikk, og man trenger ikke å være Venstre-velger for å se verdien av et politisk mangfold.

Selv politiske kommentatorer uttrykker det personlige savnet ved et minimalisert Venstre uten Lars Sponheim. Det er kanskje den massive sympatien med Lars Sponheim og Venstre (samt Carl I. Hagens patetiske avskjed med Venstre-lederen), som nå gjør at mange velger å melde seg inn i partiet.

Økt medlemstall grunnet sympati eller at noen angrer sitt valg på valgdagen, vil nok bare gi kortvarig effekt. Det er fire år til neste Stortingsvalg, og Venstre har en formidabel oppgave foran seg dersom de skal klare å gjenreise seg mens de befinner seg under sperregrensen i en mørk skygge bak den rødgrønne flertallsregjeringen.

Jeg håper imidlertid at norsk politikk har rom for at vi igjen kan få et livskraftig Venstre ved neste korsvei.