SVs kamp om innflytelse

Jeg har tidligere utpekt Venstre og Krf som valgets største tapere. På den rødgrønne gren ble SV en like stor taper, selv om regjeringsmakten ble sikret.

Kristin Halvorsen har flere ganger prøvd å forklare eller bortforklare SVs dårlige valgresultat. Noen selvkritikk er ikke å spore, og hun legger like gjerne skylden på alt annet enn egen valgkamp og SVs politiske gjennomslagskraft i regjering. Det koster å sitte i regjering, og for det tidligere protest- og opposisjons-partiet kunne man ikke forvente annet enn at det ble en viss fallhøyde når optimistiske valgløfter for første gang skulle måles ut fra resultatene.

Nå må SV kjempe om innflytelse i en regjering der hovedvekten er flyttet mot et sterkere Ap og et Senterparti som holder stand. For SV blir det nå vanskeligere å sette sitt preg på regjeringens politikk. Antall statsråder og politikkens retning vil avspeile sammensettingen av regjeringen, og det kan bli flere kameler å svelge.

Motstanden mot oljeboring i nord synes å være en tapt sak, både politisk og blant folket i nord. For SV blir det nå vanskelig å bestemme seg for om det er denne saken de vil satse på. Skal det eventuelt gå på bekostning av andre hjertesaker? SV er i en situasjon der de risikerer å tape uansett. Regjeringens progresjon mot en fremtidig oljeboring klarer de ikke å stanse, og det blir derfor bare et tidsspørsmål før man innser at kampen mot “evig vern” er tapt. Da vil også partiets troverdighet lide samme skjebne. Kampen om antall statsråder blir underordnet så lenge det er i selve politikken SV nå er i en alvorlig skvis.

Gratulerer Jens!

Jeg hører til gruppen velgere som kan omtales som “valgets tapere”, men valg handler ikke om bitterhet og fiendskap. Vi som valgte å stemme brukte vår skarve rett til å påvirke den potitiske kursen, og så lenge man verdsetter demokratiet, kan man ikke gjøre annet enn å akseptere og respektere utfallet.

Jens og hans rødgrønne partnere tok en knepen seier, og det kan de antakelig takke det sprikende borgerlige alternativet. Samtidig er ikke nødvendigvis “borgerlig” det samme som at partiene fra sentrum til ytterste høyre kan samles i en regjering. Jeg ville helst hatt Erna Solberg som statsminister, men mener samtidig at Høyre aldri skulle åpnet døren mot Frp. På mange områder har faktisk Høyre og Ap mer til felles enn Høyre og Frp. Sponheims berømte “politiske avgrunn” er da også brukt av flere av de politiske kommentatorene når man snakker om avstander i norsk politikk.

Dere som har jobbet natt og dag i tiden før valget, fortjener virkelig en pause. For oss velgere har de siste dager vært meget spennende – takket være en intensiv og jevn valgkamp. Valgets seiersherrer fortjener å bli gratulert med seieren, og vi vet de har dedikert sitt virke for å gjøre det de mener er best for landet. Ved neste korsvei håper jeg imidlertid at det kan etableres et troverdig og styringsdyktig borgerlig alternativ.

Carl I. Hagens patetiske avskjed med Sponheim

I natt ble det klart at Lars Sponheim – med få stemmer – mister stortingsplassen, og at partiet hans (Venstre) kom under sperregrensen. Da valgresultatet forelå, valgte Sponheim å trekke seg. Sponheims tap og nederlag fikk Carl I. Hagen til å uttale at han “koste seg”.

Jeg har tidligere sagt hva jeg mener om Frps politikk, og Carl. I. Hagens smålige oppførsel viser noe av Frp sin holdning. Frp later som om de er så oppriktig interessert i å samarbeide “med alle”, men sannheten får vi når Hagens skadefryd får utfolde seg. Hvilke partier har tro på et samarbeide med noe så lavmålt?

Lars Sponheim har vært et spennende innslag i norsk politikk, og – selv om jeg aldri har stemt på Venstre – kommer jeg til å savne ham. Jeg forstår også at hans politiske motstandere og tidligere samarbeidspartnere har medlidenhet med den situasjonen som har oppstått for Venstre og Lars Sponheim.

De fleste klarer å skille mellom politikk og person – men bare de fleste. Noen er seg selv nok – slike som Carl I. Hagen. En gang hadde jeg sansen for Hagen, men etter dette valget har han redusert seg selv til bare å være en meget bitter og uoppdragen mann – kanskje like pinlig for Frp som for oss andre.

Sponheim tok konsekvensene, og forlater sitt lederverv med verdighet. Det er langt mer enn hva jeg kan si om Carl I. Hagen.

Krisevalg for Venstre og Krf

valgdagsmålingene taper sentrumspartiene Venstre og Krf. Selv har jeg opplevd at begge partier har gjort det godt i debattene og vært tydelige på sine verdier. Likevel har dette ikke gitt utslag på valgdagen.

Hva har så gått galt? Selv har jeg stemt på samme parti i alle valg, og jeg er neppe alene. Nettopp dette kan gjøre at det er liten bevegelse blant velgerne. Valgdagsmålingene viser heller ingen store utslag for noen parti. Kanskje vi i for stor grad står låst i de partiene vi “alltid har stemt på”?

Venstre og Krf har samtidig måtte kjempe på to fronter; mot den sittende regjeringen og Frp. Media valgte tidlig å utpeke Ap og Frp til hovedmotstandere. Etter hvert kom Høyre stadig sterkere inn i diskusjonen om regjeringsmakt og statsministerkandidat. Sentrumspartiene kan her ha fått en underordnet betydning i debattene og for velgerne.

Et spenstig parti som Venstre (med sin fargerike partileder) bør ha en plass i det politiske landskapet i Norge. For meg har Venstre ofte vært “en god nummer to”, uten at dette hjelper på Venstres stemmetall. Blir det for stort fokus på partiene som har statsministerkandidater, eller har Venstre (og dels Krf) tapt på sin steile holdning til Frp?  Har Venstres miljøgaranti i Lofoten og Vesterålen skremt bort næringslivets stemmer?

Jeg tror at hovedårsaken til Venstres og Krfs tilbakegang på valgdagsmålinene føst og fremst skyldes at de har stått i skyggen for slaget mellom Jens og Jensen. For disse små sentrumspartienes skyld, kan man jo håpe at valgresultatet ikke blir fult så dårlig som valgdagsmålingene. Det rødgrønne flertallet synes imidlertid å sikre fire nye år med Jens.

Både Sponheim og Høybråten har lidd tap, og Sponheim varsler at han tar konsekvensene av resultatet. Høybråten skulle gjenreise Krf, men etter i kveld kan han neppe krone seg som partiets frelser.

Man tuller ikke med Stortingsvalget

Er det mulig å stemme via SMS under årets Stortingsvalg? Vel, det høres i beste fall ut som en dårlig aprilspøk, og min første tanke var noe ufin – noe ala; “Er du så dum at du går på den så er det vel like greit at…”

Selv har jeg gjennomlevd mange Stortingsvalg, og det har aldri vært tvil om hvor eller hvordan en stemme avgis. Samtidig må jeg vedgå at dagens førstegangsvelgere har et noe annet utgangspunkt for hvordan man kommuniserer og uttrykker seg. Mobiltelefonen kan brukes til så mangt, også til å avgi stemme i ulike TV- og underholdnings-konsept. På dette området er det heller jeg som har grunn til å føle meg dum.

Nei, man må ikke nødvendigvis være dum for å tro at mobiltelefonen også duger til å avgi stemme til Stortingsvalget. Samtidig er Stortingsvalget en meget seriøs hendelse som man bør ta alvorlig. Hadde jeg blitt utsatt for et lignende stunt, ville jeg blitt kraftig forbannet. Politikk er viktig, og Stortingsvalget er noe vi bare får delta i hvert fjerde år. Det er vår sjeldne sjangse til å utgjøre en liten forskjell.

Det som er morsomt og tull for noen kan vise seg å være meget alvorlig for andre. Ifølge artikkelen på dagbladet.no virker det som om det er spesielt Frp-velgere som er utsatt for SMS-oppfordringen. Jeg håper at alle Frp-velgere møter opp og avgir stemme. Selv om jeg ikke ønsker at Frp får regjeringsmakt, skal det ikke skje ved å fralure noen av deres velgere å stemme.

Hvorfor fortjener Frp å komme i regjering?

Siv Jensen mener at det er på høy tid at Fremskrittspartiet får komme i regjering. Hun mener at partiet fortjener en sjangse – altså en sjangse til å praktisere Frp-politikk.

Dessverre for Frp får vi ikke noen Frp politikk i år heller. Årsaken ligger ikke hos alle de andre partiene (som Frp ynder å fremstille det). Problemet for Frp er at det er ingen andre som ønsker å se Frp-politikken i fri utfoldelse. “Folk flest” stemmer ikke på Frp. Omlag hver femte velger stemmer Frp, og det er ingen automatikk i at dette kvalifiserer til å styre et land.

Frp-politikk er først og fremst et ekstremt pengeforbruk der man strør om seg med milliarder. Det er ikke bare snakk om sviktende inntekter til Staten i form av store skatte- og avgiftsletter. De skal i tillegg bruker mer penger på alt “folk flest” synes godt om. Sammen med Høyre får ikke Frp praktisere Frp-politikk, og det er vel det nærmeste Frp kommer en mulighet til å innta regjeringskontorene.

I tillegg til den økonomiske politikken har Frp en rekke utradisjonelle standpunkt når det gjelder verdier. Noen ganger prøver man å ro seg bort fra dem, mens andre ganger (jfr. bistand) sier partiet rett ut hva de mener. Å hjelpe de svakeste og fattigste i verden blir omtalt som “å subidiere diktatorer”. Som unnskyldning for sitt hjertelag mener Frp at man først må løse problemene vi har i Norge. Vi har altså råd til flere titalls milliarder i skattelette (også til de rikeste), men man er ikke villig til å la det dryppe litt fra vår grønne gren.

Lars Sponheim og dels Dagfinn Høybråten har rett. Det er en avgrunn i politisk og ideologisk avstand mellom Frp og de nærmeste sentrumspartiene. At Høyre har åpnet for et samarbeid med Frp er nok mer en hyggelig gest enn oppriktig vilje til å innlede forhandliger om en felles politikk. På flere områder er det faktisk en avgrunn også mellom Frp og Høyre.

Frp klager delvis på at de møter politisk uvilje og motstand – kanskje det er behov for at flere enn Sponheim forklarer hvorfor. Når Carl I Hagen “koser seg” dersom Sponheim mister plassen på Stortinget, sier det ganske mye om både Carl I. Hagen og Frps ønske om et bredt borgerlig samarbeid. Å være politisk uenig er en ting, men å synke ned til “skadefryd-nivået” er selv ikke Frp verdig.

Man kan lett forstå at mange lar seg friste av Frp sine gullbelagte motorveier og selektive perleport, men kostbare løfter og enkle løsninger gjør dem ikke fortjent til å regjere.

Hva stemmer man for å få en ny regjering?

Valget er jevnt, men mye tyder på at vi fremdeles vil ha en sosialistisk regjering etter dagens valg. Det synes ikke lenger som realistisk at Jens vs. Jensen er en reell duell.

Den siste uken har vi fått inntrykk av at Høyre helst vil samarbeide med Venstre og Krf. Dette blir da også av sentrale Høyre-politikere antatt å være det mest levedyktige alternativet. En slik regjering vil ha handligsrom både til høyre og venstre. Men, selv om Høyre-sentrum blir større enn Frp (noe som nå virker meget sannsynlig), har Frp varslet at de ikke vil bidra til å innsette “en borgerlig regjering de selv ikke er en del av”.

Siv Jensen beskylder Lars Sponheim for å ødelegge for en borgerlig regjering, men er det egentlig Venstre som har all makt på borgerlig side? I så er kanskje Sponheim berettiget til de karakteristikkene han får av Siv Jensen. Venstre har gitt tydelig beskjed til sine velgere hva som kan aksepteres og hva som ikke kan aksepteres av politisk samarbeid. At Siv Jensen fortsatt holder døren åpen for Venstre, kommer ikke til å endre Sponheims linje.

Det eneste borgerlige alternativet som på forhånd ikke er “låst”, er en mindretallsregjering med Høyre og Frp. Denne vil bli meget mørkeblå, og kan ikke vente seg noe stort handligsrom. På sentrale områder er avstanden mellom Frp og Krf/Venstre så stor at Sponheims “avgrunn” kan være et passende ord. En Høyre/Frp-regjering vil derfor måtte bli en regjering som må dreie sin politiske retning mot sentrum. Hvor blir det da av Frp sitt ekspansive økonomiske budsjett, skattelettene, bistandspolitikken o.s.v. Selv for Frp må det gå grenser for hva man kan svelge for å sitte i regjeringskontorene. Blir det på den annen side en tydelig mørkeblå politikk, skal det lite til for opposisjonen å felle en slik regjering.

Ved et borgerlig flertall tror jeg at Erna Solberg først kommet til å ta en høflighetsvisit hos Frp. Deretter kommer hun til å gjøre slik mange av hennes velgere og partifeller ønsker – å gå på besøk til Sponheim og Høybråten. Disse vil mest sannsynlig klare å bli enig om en politisk plattform. Dermed blir ballen spilt over til Frp som kan velge mellom Siv og Jens. Erna Solberg er trygg på at hun vil klare å stable på beina en regjering, men ennå gjenstår det å se akrobatikken for å få Frp til å støtte “en borgerlig regjering de selv ikke er en del av”.

Det er nødvendigvis ikke pent gjort, men Høyre og sentrumspartiene kan da skylde på Frp dersom Jens får forstsette. Selv om mulighetene synes uklare, tror jeg at en stemme til Høyre, Krf eller Venstre gir størst uttelling for en eventuell borgerlig regjering etter valget. Kampen om de siste velgerne blir viktig, og vi går uansett mot en thriller av et valg i kveld. Godt valg!