Et Norge uten rovdyr?

I dag ble den siste av 4 “lisensbjørner” skutt i Hedemark. At vi aktivt må gå ut for å oppsøke og drepe bjørn, burde være unødvendig.

Bjørn og ulv er dels uønsket i norsk natur. Senterpartiet vil helst ikke ha en ulv på norsk side av grensen, men de sier det ikke høyt. Sammen med sauebøndene har de alliert seg om et ønske om at de ikke vil ha “ynglende ulv” i Norge. Det er altså OK med et par gråbein så lenge de ikke får formere seg.

Bjørnen er heller ikke populær, og ved enkelte fellinger er det sterk tvil om hvorvidt fellingen var lovlig. De som bor i områder med ulv og bjørn virker også meget klare i sine uttalelser omkring rovdyra. Man trenger ikke en gang å lese mellom linjene for å forstå at de fleste helst vil ha et rovdyrfritt Norge. Den eneste gleden ved rovdyra synes å være å jakte på dem.

Som Vestlending – langt fra ulv og bjørn – blir det vanskelig å forsvare rovdyrenes rett og verdien av mangfold i naturen. Det er derfor lett for meg å ha bastante meninger om forhold som ikke berører meg i  min hverdag. Likevel kan jeg spørre meg om hvor mye subsidier vi bør bruke for å tilfredsstille bøndene og deres ønske om å drive lønnsomt i et rovdyrfritt beitelandskap. Må jeg velge mellom rovdyr og sauebønder i hele landet, vil jeg ikke garantere at jeg velger bøndene.

Båt drevet av solcellepanel – best i Syden?

Ren og fornybar energi har også inntatt båtfolket, og i dag leser vi på vg.no om en kjekk liten båt som drives elektrisk og kan lades av sollys.

Modellen heter GreenWave 515, og den virker som en hendig og kjekk båt. Den elektriske motoren gir en fart på 5 knop, men da regner man nok ikke med annet enn vindstille og strømdødt.

I Norden har det ikke vært vanlig å legge tak over uteplassen i fritidsbåtene. Svenske GreenWave gir i så måte et sydlig tilsnitt til hva man forbinder med en 17 fots åpen båt. Solcelle-taket gir imidlertid ly både for regn og sterk sol, og i Middelhavet er tilsvarende tildekking standard.

Med minimale driftsutgifter og et “lade-tak”, kan GreenWave bli et populært innslag i skjærgården. På mine kanter er jeg imidlertid rett for at båtens fremdrift ikke hadde klart vind- og strømforholdene. Foråpentligvis blir GreenWave starten til noe som kan omfatte flere bruksområder for oss som både liker båtliv og gjerne ønsker å spare miljøet. Når det gjelder solcelle-taket gir nok det best effekt i Syden.

Kullgruvene på Svalbard – Ekte norsk dobbeltmoral

Norge – gjennom Store Norske Spitsbergen Kullkompani på Svalbard – eksporterer store mengder kull. Samtidig later vi som om Norge er et foregangsland når det gjelder miljøvern og ren energi.

08.Svalbard03a

Greenpeace forsøker forgjeves å sette fokus på Norges kullgruvedrift på Svalbard. Dette er selvsagt like fånyttes som å tro at Vesterålen og Lofoten vil bli varig vernet mot olje- og gassvirksomhet.

Det er typisk norsk å være best, men bare så lenge det gagner oss selv. Når det gjelder Lofoten og Vesterålen vil vi la hensyn til miljøet vike på grunn av de enorme rikdommene som skjuler seg i havbunnen. Det er en ærlig sak, men vi skal ikke slå oss på brystkassa og hevde at det er uten risiko for det unike marine livet i områdene. Vi har ikke en gang oljelenser som klarer å operere i “normalt uvær” i disse områdene.

Når det gjelder Svalbard, må miljøhensynet finne seg i å komme langt ned på rangstigen. Vi er ikke på Svalbard for å tjene penger på kull, men hovedsakelig bare for å ha et påskudd for å være der. Svalbard er strategisk meget viktig, og en norsk bosetting har alltid vært nødvendig for at vi også skal kunne gjøre krav på territoriene – og dermed også naturressursene i og rundt øygruppa.

Kullgruvedrift og forurensende eksport av det samme kullet, er fjernt fra satsingen på fornybar energi. Snart setter man nok også opp noen vindmølle på Spitsbergen også. Ikke fordi det er nødvendig, men for å vise at vi utad er verdens svar på kampen mot klimagassutslipp.

Fiser oss til klimakrise

Vi gjør det, selv om vi vil holde det for oss selv. Både dyr og mennesker fiser, og tarmgassen er nå blitt en del av debatten omkring utslipp av klimagasser.

Hvor går man for å slippe en fis? Det mest ideelle stedet hadde kanskje vært på vidda – langt fra folk. I så måte bør reinsdyrene ha sitt på det tørre, men den gang ei. I dag leser vi at det i landbrukets klimamelding foreslås å redusere antall tamrein med 30 000 dyr. Dette vil redusere utslipp av metangass.

Hadde det ikke vært for at reisnsdyrkjøtt nylig vant “beste kjøttrett-kategorien” i “Smaken av Norge”, burde vi kanskje ha kuttet enda mer av tamrein-bestanden. Vi får ikke vite hvor mye andre bestander av dyr skal reduseres, men i fremtiden bør noen å enhver tenke seg godt om neste gang man kjenner luften presse på nedentil.

Fise-nyheten setter miljø- og klimadebatten i et helt nytt lys. Vi må kanskje innrømme at vi ikke ser lyst på å gi slipp på vår innbringende bruk av fossilt brensel. Det blir enklere å skyve problemstillingen over på dyr som fiser. Neste gang vi ser Julenissen avbildet, kjører han kanskje i en slede trukket av en SUV? Han ønsker neppe at alle barna skal assosiere ham med dyr som fiser oss til klimakrise!

Miljøeksempelet Norge er kritisk til tjæresand

Norge er blitt flink til å bry seg om miljøprofilen ved prosjekter i andre land, og vi er flink til å fremstille oss selv som et foregangsland når det gjelder klima og miljø. Nå mobiliserer vi for å trekke StatoilHydro ut av et tjæresand-prosjekt i Canada.

Norge kan neppe hindre at tjæresanden blir utnyttet, men prinsippielt liker vi ikke å bli assosiert med prosjekter med dårlig miljøprofil. Betyr dette at Norge bør ha så god samvittighet når det gjelder klima og miljø? Selv har vi kullgruver på Svalbard samtidig som vi forsvarer vår olje- og gass-utvinning ved å vise til at dette tross alt er bedre enn kull! Selv har vi sugd opp store deler av havbunnen i Nordsjøbassenget for å få utallige milliarder kroner inn i statskassen. Nå står havområdene i nord for tur, og selv ikke Lofoten og Vesterålen kan regne med å slippe unna når milliardinntektene lokker.

Vi er også flinke til å produsere avfall (søppel), og vår bruk- og kast-mentalitet ville fått millioner av mennesker i den fattige del av verden til å gråte. Vi er kort og godt god på forbruk, og vi kan forsvare det ved at vi har råd til det. Vi kan alltids sette opp noen renseannlegg og vindmøller som kan promotere renheten ved Norge, og vår “miljøsatsing” er i så måte et viktig dekke for den langvarige utvinningen av fossilt brensel.

Vi er gjerne kritisk til konsekvensene av økt forbruk og forurensing fra andre land. Veien mot velstand betyr gjerne økt forbruk, og det er grenser for hva moder jord tåler av velstand dersom det skal gjelde alle verdens land. Det er godt at vi har fokus på miljø, men med Norges fortid og forbruk får vil lett problemer med vår troverdighet.

El-bil sensasjon fra kullkraftlandet

Dersom den kinesiske el-bilen e6 holder det den lover, kan den revousjonere vår oppfatning av hva en el-bil er.

Det er snakk om en helelektrisk bil som kinesiske bilkommentatorer tror vil snu opp ned på bilverdenen. E-El-bilen fra BYD Auto skal angivelig kunne tilbakelegge 400 kilometer med fulladet batteri. I så måte ligger den opptil flere hestehoder foran sine konkurrenter.

Til tross for optimistiske data, gjenstår det å se om e6 vil klare å overbevise bilkjøperne. I følge dagbladet.no skal vidunderbilen være klar for det amerikanske markedet i 2011. Til den tid er forhåpentligvis finanskrise og kjøpevegring avblåst.

Paradoksalt nok blir e6 produsert i kullkraft-giganten Kina, og konseptet er tiltenkt det amerikanske markedet. Hverken Kina eller USA kan sies å være foregangsland når det gjelder ren og fornybar energi. Dersom E6 skal drives frem av strøm produsert av fossilt brensel, kan man ende opp med en bil som i beste fall bare kan gi et falskt miljøalibi.

Rå el-bil, men spares miljøet?

General Motors har laget et råskinn av en el-bil. Konseptbilen Cadillac Coverjilen (se på vg.no) kan kjøre omlag 60 kilometer kun på strøm. Miljøaspektet vil imidlertid være betinget av hvor strømmen kommer fra.

Selv har jeg kjørt el-bil (Think), og har tro på fremtiden for både teknologien og miljøet. Min optimisme har også ført meg inn i en rekke diskusjoner omkring el-biler og effekten på miljøet. Jeg trodde jeg hadde alt mitt på det tørre – helt til jeg traff en norskamerikaner som jobbet i et oljeselskap.

Norskamerikaneren så verdien av el-biler i Norge og var enig i at teknologien kan begrense bruken av fossilt brensel. Når det kom til amerikanske forhold var situasjonen en helt annen. Norge er velsignet med vannkraft; en ren og fornybar energikilde. I USA – og Kina for den saks skyld – er situasjonen en helt annen. I store deler av verden vil ikke el-biler bli drevet av ren og fornybar energi. For å lade bilen, må man bruke strøm som er produsert fra helt andre energikilder. Skal man bruke kullkraftverk til å forsyne el-bilene med strøm, blir altså miljøbesparelsene litt mindre.

Skal el-bilene slå gjennom som et rent og miljøbesparende transportsmiddel, forutsetter dette altså at man også satser mer på alternative og fornybare energikilder.

Den nye bilen fra General Motors er et viktig bidrag til å heve standard og status på el-biler. Å vri behovet over fra tunge firhjulstrekkere til lette el-biler vil uansett gi energibesparelse og en miljøgevinst.