Haier spiser uprovosert

Vg.no skriver at det ble registrert 79 uprovoserte haiangrep i 2010. Dette skal være et høyt tall, men hva er egentlig et uprovosert haiangrep?

Hai er rovdyr, og arter som oksehai, hvithai og tigerhai tar gjerne store byttedyr. Når haien er sulten, må den nødvendigvis spise noe – og den har ingen filter som skiller mennesker ut som en uspiselig eller fredet art. Haier spiser det som måtte virke fristende eller spiselig, og den trenger ikke bli provosert for å spise. I datagrunnlaget  nevnes spesielt episodene i Egypt – i Sharm el Sheikh – der det var fem haiangrep på fem dager.

Et povosert haiangrep må altså være et angrep der mennesker har tirret eller lokket haien til å forsvare seg. Det er uvisst om det føres statistikk over en slik merkelig type adferd fra mennesker.

Heldigvis konkluderer ikke forskerne med at haiene er blitt lettere provosert. Det er heller nærheten av mennesker i haiens områder som fører til uheldige episoder under haiens jakt på mat.

Leter forgjeves etter liv på andre planeter

Man har oppdaget en jordliknende planet laget av stein – utenfor vårt eget solsystem. Planeten har fått navnet Corot-7b. Det fortelles at planeten kan ha en overflate med lava eller kokende sjøer, og en dagtemperatur på over 2000 grader!

I forbindelse med oppdagelsen av “inferno-planeten”, velger man å nevne at “liv er usannsynlig”, og at oppdagelsen er viktig ettersom “den beviser at steinplaneter, den hellige gralen i eksoplanet-jakten, finnes utenfor vårt solsystem, og at vår klode ikke er unik”!

Det er trist at europeiske forskere mener at jorda ikke er unik. Er det jakten på mikro-organismer eller grønne menn i et annet solsystem som motiverer forskningen, eller er dette bare et påskudd for å skaffe oppmerksomhet omkring sitt arbeid?

Jorda, med sine betingelser for liv, og sine livsformer vil man aldri finne maken til – den er unik. Om man skulle oppdage en planet med “jordlignende” betingelser, vil det likevel være umulig å finne ut om det er noen slags form for liv på den. Avstandene mellom oss og aktuelle planeter er “astronomiske”, og vi vil aldri komme lenger enn til fantasifulle spekulasjoner. Selv planeten Mars har vi problemer med å samle inn prøver fra.

Forskning er viktig, men skal man beholde troverdigheten bør man klare å fortelle om sine oppdagelser uten å blande sitt mandat med fiksjon og spekulasjoner.

Tabloidisering innen forskning og vitenskap

Man må stå ganske langt ifra for å se slektskapet mellom primatfossilet Ida og vår egen rase. Likevel slukte vi de tabloide overskriftene som gjorde funnet av Ida kjent. Ble vi lurt, eller er det slike midler som må til for å vekke vår interesse?

Funnet av “The missing link” vakte naturligvis oppsikt. Den berømte frasen gir assosiasjoner til en apelignende skapning som rusler rundt på to ben og gjør litt mennesketing og lager litt menneskelyder. Jeg trodde at det var overgangsarten mellom menneskeaper og mennesker som var “The missing link”, og hadde ikke forventet meg en så liten og primitiv slektning som Ida.

Likefullt vil Ida finne sin plass i evolusjonslæren, og hun vil være en av mange overgangsarter som gir økt kunnskap og utviklingen. Kanskje hun derfor heller kan betraktes som “A missing link” enn “The missing link”.

Funnet av 47 millioner år gamle Ida er en sensasjon, og all ære til arbeidet som er gjort i forbindelse med det unike fossilet. Noen mener at funnet fikk for stor oppmerksomhet og at overskriftene ble for overdrevne. Det kan så være, men samtidig er dette kanskje veien å gå for å trekke mer oppmerksomhet mot forskningsmiljøene og alt det spennende arbeidet som der gjøres. 

Takket være den enorme – og godt planlagte – markedsføringen, kjenner snart hele verden til Ida. Overskriftene var akkurat så store og så sensasjonelle at budskapet kom frem til oss lesere. Kritikerne har sikkert rett i at promoteringen av Ida bryter med etablert forskningsetikk, og i så måte bør man kanskje i større grad overlate de mest tabloide overskriftene til medias oppfinnsomhet. Dette vil helt sikkert bli debattert i forskningsmiljøene.

Oppmerksomhet og interesse er likevel viktig for forskningen, og mellom alt det rare som slås opp i media i våre dager, takker jeg meg til gode og tabloide saker fra vitenskapens verden.

The missing link er funnet for n’te gang?

Med jevne mellomrom får vi høre om funn som skal forklare hvordan det henger sammen at mennesker ligner på aper. Denne gang er det et 47 millioner år gamle apeskjelettet som beviser overgangen fra ape til menneske.

Funnet er selvsagt en sensasjon, men det vekker litt uro når forskerne selv bruker ordvendinger og fraser som vanligvis er forbeholdt tabloidpressen. Ifølge vg.no mener forskerteamet at; de har funnet fossilen som er avgjørende for vår evolusjonslære – den såkalte «Missing link». Dette er sjeldent sterk kost fra forskere, og jeg mener å ha lest om slike funn tidligere (?).

Vanligvis er forskere meget generelle omkring sine funn, og ofte er de irriterende forsiktig med å trekke konklusjoner. Man kan så lett bli motbevist. Dette ser man gjerne når man diskuterer klimaforskning eller medisinske funn. Dette gjelder ikke teamet som nå har funnet apejenta Ida. De har da kanskje også godt belegg for sine påstander, og det er allerede laget både bok og filmer om funnet. Motargumentene er dessuten vanskelig å dokumentere når man diskuterer ting som hendte for flere titalls millioner år siden.

Det viktigste ved funnet er antakelig at forskerne har funnet den eldste og mest komplette primaten noen gang. Funnet gir verdifull informasjon, og er uten tvil en stor fjær i hatten for forskerteamet. Nyheten går da også verden rundt.

At dette er ensbetydende med at evolusjonsgåten er løst, trenger ikke å bli en naturlig konsekvens av funnet. Blest omkring norske forskningmiljø er flott, men det kan bli utfordrende å forsvare at gåten omkring “the missing link” nå endelig er løst. De første kritikerne har da også allerede meldt seg.