Baasland hadde ikke noe valg

Vi hører i dag fra både vg.no og dagbladet.no at biskop Ernst Baasland trekker seg som biskop. For mange var dette forventet, og det bør også være forventet fra samfunnet at det bør være grenser for hva som lar seg forene med å være biskop.

Økonomisk rot er en forsiktig beskrivelse av Baaslands bane. Det skal på ingen måte gjøres populistiske poeng av biskopens situasjon og de vansker denne har skapt for ham og familien. Ingen ønsker å havne i en slik situasjon, og ingen ønsker at andre skal oppleve noe tilsvarende. Likevel må det være lov å sette spørsmålstegn ved måten Baasland har håndtert situasjonen på. Det er her jeg mener at Baasland har opptrådt uklokt og naivt. Uklok håndtering av de finansielle problemene førte så til en like uklok håndtering av saken i media.

Først fikk vi høre at biskopen ble slått personlig konkurs. Hvor stor og omfattende denne konkursen var, fikk vi mer kjennskap til etter hvert. Jeg vet ikke hvilken økonomisk verden biskoper lever i, men sakens proposjoner vitner om manglende økonomisk gangsyn og like mangelfull forståelse av hvordan resten av samfunnet ville oppleve saken.

Å hjelpe vår familie, og da spesielt våre barn, er noe vi strekker oss langt etter. Som andre fedre har nok Baasland strukket seg lenger enn langt for å forsøke å avhjelpe en vanskelig økonimisk situasjon. På et punkt i denne prosessen burde imidlertid biskopen ha sett at ting var kommet langt ut av kontroll. Å ofre sitt eget gods og gull er en ting, men når dette også går ut over andres økonomi, bør man forstå at en grense er nådd.

De fleste av oss vet hvor mange millioner vi har i gjeld – eller hvor mange hundre tusen kroner vi skylder. Selv kan jeg ikke regne min formue eller gjeld i millioner, men en viss kontroll over pluss og minus når det gjelder tusenlappene er det forventet at man har. Baasland har ikke talt i tusener; han har vært i en situasjon der millioner av kroner er satt i omløp for å avhjelpe familiens situasjon. Baasland-saken viste at millionene ble flere etter hvert, og det er merkverdig at en biskop har så liten kontroll over familiens økonomi. Noen ganger har han uttalt seg som om han har handlet i god tro, men da det viste seg at million-underskuddet ble stadig større, ble Baasland satt i en situasjon der han mistet sin troverdighet. Summene ble så store at det ble vanskelig å forstå omfanget av hans naivitet; hvis man da ikke valgte å mistenke biskopen for ikke å tale sant. Når man kommer til et slikt punkt, blir det umulig for både kirke og biskop å fortsette samarbeidet.

Det er mulig at Baasland har fått både forståelse og sympati for sine handlinger, men samtidig har han også et ansvar overfor samfunnet og den stilling han er tildelt. Biskop Baasland har klokelig avstått fra å følge sønnens oppfordring om å fortsette sin bispegjerning. Når biskopen nå søker avskjed fra sin stilling, viser det at han er inneforstått med at avstanden mellom liv og lære ble for stor.

Leave a Comment

You must be logged in to post a comment.