Krf på ville veier?

Krf er under sperregrensa ifølge en meningsmåling bestilt av TV2. Med bare 3,7 % oppslutning ville Krf lidd samme skjebne som Venstre dersom dette var resultatet i et Stortingsvalg.

Krf s politikk er på mange måter blitt utydelig i viktige saker samtidig som den er tydelig på mindre viktige områder. Her kan det lett settes likhetstegn mellom “viktig” og “populære”. Krf har tradisjon for å kjempe i motvind og mot samfunnets utvikling, men nå opplever partiet at viktige prinsippsaker og verdier blir adoptert av andre.

Krf har tapt stort på sitt hjertelag overfor innvandrere og flyktninger. Nestekjærlighet er selve kjernen i det kristne budskapet, og derfor skulle man tro at de fleste kristne burde applaudere Krfs syn. De fleste kristne er nødvendigvis ikke enig med Krf. Å skille mellom flyktninger, asylsøkere og innvandrere kan være vanskelig, og dessverre har svært mange kristne et iskaldt forhold til fremmedkulturelle. Frp har forstått dette, og tør sågar å skille utlendinger i to grupper, hvorav de kraftigste restriksjonene skal omhandle “de ikke-vestlige”.

Hjertelaget er ikke nødvendigvis større hos kristne enn hos andre. Vi som lever på Vestlandet har god nok hørsel til å fange opp meninger og holdninger blant bedehusfolk og kirkegjengere. Frykten for det ukjente og fremmede må ikke underslås, selv ikke for dem som samtidig streber etter å elske sin neste som seg selv.

Så var det Israel-politikken. Mens mange mener at Krf har hatt en sunn utvikling ved å få et mer nyansert syn på Midtøsten-konflikten, synes enkelte å ønske at Krf skal alltid skal gi en ubetinget og ukritisk støtte til Israel. Dette har også Frp forstått, og igjen handler det om sære og absolutte krav man finner i kristne miljø. Noen bruker også Israel-politikken til Frp som et mer legitimt alibi for å snu ryggen til Krf.

Krf har vært god på familiepolitikk, men den en gang så viktige kontantstøtten er ikke lenger noen het potet. Å øke bistanden har heller ikke blitt omfavnet av velgerne. Å kjempe for å beholde eller forbedre noe man har er mindre attraktivt enn å gi folk lettvinte løsninger på alt som er galt eller bekymringsfult.

Miljøpolitikken ble heller ikke noen vinnersak for de mindre partiene. Oljeboring utenfor Vesterålen vil bety enormt med penger i Statskassen og utsikter til arbeidsplasser i Nord. Krf må – i likhet med Venstre og SV – lære seg at Norge er et foregangsland innenfor miljøvern; men bare dersom det er verdt det.

Krf sliter altså med å omsette sine kjerneverdier til en velgergruppe som blir stadig mer tilfreds, men samtidig stadig mer opptatt av å holde vår tilfredsheten for oss selv. De mest særegne holdningene hos enkelte velgergrupper er blitt adoptert av andre partier, og når det særegne forsvinner, åpner det seg flere alternativ for velgerne.

Krf er ikke nødvendigvis på ville veier, men de må erkjenne at mange av de mer voksne velgerne har ønsket en annen kurs. Krf får neppe disse velgerne tilbake. Krf må på nytt finne sin plass i norsk politikk, og da med tanke på kommende generasjoner. Krf kan ikke gå på akkord med sine verdier, og derfor mister partiet også muligheten til kortsiktig og populistisk gevinst. Dette gjør jobben særdeles utfordrende.

Leave a Comment

You must be logged in to post a comment.