Noen ganger går små eller store begivenheter oss hus forbi – eller finner sin fortjente plass i glemmeboka. Hva hadde vel 36,9 vært dersom det ikke hadde vært noe som en gang hindret en norsk regjering? Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet huskes dermed også godt for noe som ikke gikk som man hadde håpet på. Det handler ikke nødvendigvis om ikke å mestre noe; men at man blir stanset av en faktor som ikke burde være tilstede.
Å pusle 5000 biter sammen til et puslespill er også et godt stykke arbeid. De som gjør det, gjør det som regel i stillhet. Media blir sjelden varslet om slike “bragder”, men likefullt kan prestasjonen få stor oppmerksomhet. I dag ble 86 år gamle Jack Harris berømt; ikke for å ha puslet sammen 5000 brikker, men for å måtte stanse etter 4999.
Jack Harris får både sympati og støtte, og dette kan være en vel så stor gevinst som å fullføre et puslespill. Den ene brikken som manglet – den vesle pappbiten på et par kvadratcentimeter – fikk langt større konsekvenser enn et åpent hull i et ellers komplett bilde. Harris ble kjendis på sine eldre dager; om enn for kort tid. Kanskje Harris kan se tilbake på episoden med langt rikere og sterkere minner enn dersom historien hadde endt med et komplett bilde? Alt dette på grunn av et puslespill som ikke var ment å pusles, men ble gitt ham som en spøkefull gave for snart 8 år siden.
Det skal noe til å overgå den fantastiske ESC-seieren til Alexander Rybak. Dette var så nære utklassing som det noen gang har vært i en ESC-finale. Historien gjentar seg neppe med samme marginer, men Didrik Solli-Tangen har gitt Norge et meget sterkt kort på hånden.
I dag opptrådte de sammen, og med Rybak på scenen kommer tankene og håpet om en ny norsk seier. “My heart is yours” blir kanskje overvurdert av oss som har hørt den igjen – og igjen; men jeg minner meg selv på at jeg også lot meg imponerer første gang jeg hørte Didrik fremføre sangen.
I de siste ukene har vi blitt vist utallige glimt fra tidligere års ESC-finaler, og vi har også fått høre årets bidrag fra de ulike deltakernasjonene. På lørdag viste NRK en underholdende dokumentar om hva vi har i vente, og da fikk vi atter en gang høre Didriks stemme. Igjen ble jeg overbevist; spesielt på grunn av at programmet var spekket med smakebiter fra mange andre deltakere. Og; igjen skilte Didrik seg ut – på en særdeles positiv måte. Hans kraftige stemme passer perfekt til den mektige balladen. Enkelt, mektig og vakkert. Jeg blir ikke sjokkert om publikum kommer til å reise seg når han trår til på siste refrenget.
Kanskje blir man litt vel optimistisk på nasjonaldagen – og vi hører stadig om andre nasjoner som scorer høyere som favoritter. Likevel holder jeg en knapp på Didrik og “My heart is yours”.
You are like a sunset behind a mountain somewhere. And when I cannot see you, I know you’re still there. Because my heart is yours, I’ll never leave you. Though we are far apart, I’m by your side. My love is never gone. I feel it rise again. Through it all, now my heart is yours.
You say I am the moonlight. I watch you at night. And when you cannot see me, I’m still there in the sky. Because my heart is yours, I’ll never leave you. Though we are far apart, I’m by your side. My love is never gone, I feel it rise again. Through it all, now my heart is yours.
Oppskriften på en vinnersang handler også om tekst. Didrik Solli-Tangen og “My heart is yours” er et godt bevis på at enkelhet i teksten er like viktig som en enkel og lett memorerbar melodi. Ser vi på teksten til “My heart is yours” er det bare to vers bestående av et par linjer tekst som bryter refrenget. Enkelt, vakkert – og muligens en vinner i den europeiske finalen.
X-Factor ble – totalt sett – en delt TV-opplevelse. Konseptet er ikke spesielt orginalt, men vi liker da også en konkurranseform der ukjente talenter går i Askeladdens fotspor. Om vinneren ikke sitter tilbake med halve kongeriket, så har i alle fall Chand Torsvik skrevet en sang om temaet. Etter en solid finale kan jeg enkelt kunne leve med at Chand stakk av med seieren, men jeg kan ikke påstå at han har vært min favoritt.
Når X-Factor har vært en delt opplevelse, tenker jeg spesielt på et par store skuffelser. Dette har fått meg til å betvile dommernes evner til å inneha den makt de har hatt og at dette antakelig har kostet TV2 en del seere. Den første uforståelige hendelsen fikk jeg da Peter Peters presterte å sende Elin Gaustad ut av X-Factor før TV-seerne fikk mulighet til å si vår mening. Elin var min favoritt, og etter hennes opptreden med “Confessional Song” under X-Factor-finalen ble jeg enda sikrere.
Dommerne har oppført seg merkelig, og det virker som om de tidvis brukte mer energi på å ødelegge for hverandre fremfor å sende videre de beste deltakerne. Dommernes valg er like subjektive som mine, men jeg ristet på hodet da Pernille Svensen Øiestad ble sendt hjem.
For meg har ingen av finalistene overbevist i konkurransen. Chand har hatt en rekke svake opptredener og Shackles har sunget så ujevnt (og tidvis surt) at jeg ikke hadde klart å spå disse to i en superfinale. De beste sangerne falt av, men så handler jo X-Factor tydeligvis om langt mer enn sang.
Jo, Chand er en dyktig artist innen sin sjanger. Han fremstår som en ydmyk og varm person som har klart å vinne folkets stemmer – men, superstjerne? Shackles er en gruppe for fremtiden, men jeg kommer nok ikke til å kjøpe plata til noen av dem. X-Factor har likevel gitt meg noen ideer om interessante artister. Først og fremst gleder jeg meg til å kunne tilføre Elin Gaustad i platesamlingen.
Jeg har flere ganger gitt terningkast til deltakerne. Dersom jeg skulle gitt terningkast til X-Factor, blir det ikke mer enn en treer.
Thorbjørn Jagland har fått sin drømmejobb i Europarådet. Som Generalsekretær har han – ifølge vg.no – lønn og andre ytelser tilsvarende ca. 2,2 millioner kroner. Det er vel ikke hans feil?
Samtidig er regelverk og avtaler slik at ansatte i Europarådet slipper å betale skatt. Dette privilegiet er jo dermed en del av vilkårene for ansatte. Det er vel heller ikke Jaglands feil? Og, mener Skattebetalerforeningen at det skal være særregler for nordmenn i slike stillinger?
De aller fleste av oss betaler sin skatt (med større eller mindre glede), men det er en del av det ansvar og de forpliktelser vi har i forhold til vårt forhold til arbeidsgiver, stat og kommune. Det er mange som har ulike frynsegoder som vi andre kan misunne – dersom vi finner det hensiktsmessig. Man kan gjerne misunne andres inntekt og arbeidsfohold, men vi må samtidig evne å se at andre har fordeler uten å kaste oss inn i et uberettiget klagekor. Vi har alle – mer eller mindre bevisst – valgt vår vei i arbeidslivet. Jagland har valgt sin, og jeg håper han trives i jobben. Han har sikkert en hektisk og krevende arbeidsdag i en jobb som (i likhet med andre stillinger) har sine fordeler og ulemper.
Vi hører selvsagt mest om fordelene, men det er heller ikke Jaglands feil. Ikke mange er kvalifisert til jobben Jagland nå innehar, og det er ikke sikkert at så mange av oss ville byttet med ham – til tross for skattefritaket. Bare mediene klarer å lage en slik storm i et vannglass.
I kveld var det tid for hitlåter i X-Factors semifinale, og de tre deltakerne skulle reduseres til to finalister.
Forrige fredag gjorde Mari Lorentze et solid inntrykk på Jan Fredrik med sin versjon av “Den Finaste Eg Veit”. I kveld startet hun showet med Madonnas “Papa Don’t Preach”. Den vanskelige begynnelsen med dels dype toner gikk meget fint. Samtidig var arrangementet i starten av sangen såpass eget at man ikke ble fristet til en direkte sammenligning med Madonna. Mari behersker pop-sjangeren, og viste seg aller best når melodien gir rom for lyse og sterke toner. Terningkast 5
Chand Torsvik fremførte en solid “Månemannen” sist fredag. I kveld startet han med “Hungry Heart”. Begynnelsen ble preget av en usikker Chand som ikke var helt presis med å treffe tonene. Engelske sanger har aldri vært Chands styrke, og under “Hungry Heart” var saksofonsoloen dessverre bedre enn Chands prestasjon. Terningkast 3
Shackles gledet oss sist med bl.a. “Fighter”. I kveld startet jentene med en like rå låt; “Black Cat”. Dette var et meget godt sangvalg, og sceneshowet var – som vanlig – godt koreografert. Jentene var kledd i kledelig og tett “black”. Harmoniene blir stadig bedre, og Shackles viser at de har vokst svært mye de siste ukene. Terningkast 5
I andre runde var det tid for norskproduserte hits. Mari Lorentzen innledet med Finn Kalviks “Kom Ut Kom Fram”. Et dristig valg ettersom sangen er ukjent for mange. Mari sang stødig og rent med en en innlevelse vi som oftest bare ser når teksten er på norsk. Igjen en god opptreden av Mari. Terningkast 4,5
Så var det tid for Chand Torsvik og hans fremførelse av “Lys Og Varme”. Her fikk vi se en bedre og tryggere Chand. Det ble tydeligere hvor Chand hører hjemme rent musikalsk, selv om fremførelsen ikke ble så spennende sett på bakgrunn av at den ikke skilte seg så mye fra arrangementet til orginalversjonen. Terningkast 4
Shackles avsluttet med “Manhattan Skyline”. Her var det mer krevende harmonier og større vokal spennvidde. Her fikk jentene både vist gode individuelle kvaliteter samtidig som sangens mangfold også avslørte jentenes svake sider. Terningkast 4,5
I sum er jeg enig med Chand om at han ikke har grunn til ta noen seier på forskudd. I mine ører stod han for de svakeste prestasjonene i kveld, mens Mari og Shackles var jevngode med et pluss til Shackles for det visuelle.
Alexander Rybak gjør som mange andre artister; går til filmen – en storfilm ifølge tv2.no.
Tittelmelodien til den russiske filmen “Black Lightening” har fått et norsk preg gjennom Alexander Rybak som vokalist. Det er nesten som man hører Rybak allerede før han begynner å synge. Sangen kunne i så måte vært tatt fra albumet “Fairytales”, bortsett fra at Rybak synger på russisk.
Sangens engelske tittel er “I Don’t Believe In Miracles”, men det er likevel spennende å høre Alexander Rybak på russisk.
