Fotballkampen jeg ikke får se

I likhet med mange andre har jeg gledet meg i lang tid til kvalifiseringskampen mot Island. Nå er det slutt på treningskampene, og vi starter å telle poeng som kanskje kan føre Norge til fotball-EM i 2012. Jeg har faktisk gledet meg helt til i går…

I går var det på tide å sjekke tidspunkt for kampen, og hvilken kanal den går på. Like raskt som fakta var sjekket, var det klart at jeg ikke får bivåne Norges møte med Island. Jeg ble bare litt veldig irritert, for det har skjedd før. Det som kan omtales som “en nasjonal begivenhet” er blitt en kommersiell vare som statskanalen (NRK) ikke har sikret seg.

Jo, jeg kunne jo kjøpt meg rettigheter hos Canal+Fotball, men er det slik det bør være når det norske landslaget spille kvalifiseringskamper? Det er vel det som er en del av forretningskonseptet til Canal+Fotball: Kjøp rettigheter til noe svært mange vil se slik at “svært mange” blir abonnementer hos Canal+Fotball – for denne ene anledningens skyld!

Nei, takk! Jeg trenger ikke flere kanaler, men jeg forventer samtidig at lisensbetalere får anledning til å ta del i viktige nasjonale begivenheter. La det derfor heller bli den minst sette kvalik-kampen (også til landslagsspillernes skuffelse). Dette er på ingen måte Canal+Fotball sin “feil”, men jeg skal kose meg så godt jeg kan foran radioapparatet med landskampen på P4.

Burde Tyskland gitt England et mål?

Etter å ha sett den meget underholdende åttendedelsfinalen mellom England og Tyskland, ble det en del diskusjon i stua. England ble fratatt et mål i første omgang, og dette preget naturlig nok resten av kampen. Tysklands tilsynelatende overlegne seier var i stor grad en konsekvens av dommertabben som fratok England et uavgjort resultat ved pause.

Var det usportslig av Tysklands keeper å liksom “redde” ballen på streken og sette spillet raskt igang? Vi husker (og blir stadig minnet på) Maradona som scoret med “guds hånd”, og Maradona var selv så svar skyldig den gang at han forklarte det hele med gudommelig inngripen.

Sport og rettferdighet går ikke alltid i samme fotspor, og i fotballens verden handler det mye om å ha marginene på sin side. “Fair play” er stort sett bare et begrep når alt kommer til alt. Man gestikulerer seg gjerne til å få et innkast eller et hjørnespark som man vet man ikke skal ha.

Bare et fåtall spillere er stor nok til å vedgå sine egne “ulovligheter” ved scoring. Tyske Neuer stod en god kamp i Tysklands mål, men han hadde kanskje blitt enda større dersom han gav England det målet de skulle ha hatt. Neuer så selv at ballen var inne, Bare han og hans kroppsspråk kunne fortalt dommerne at ballen var inne. Tyskland hadde kanskje vunnet uansett, men samtidig kunne en slik “rettferdig gest” fra Neuer ha gjort ham til syndebukk dersom England hadde halt seieren i havn.

Uansett skal det ikke stå på spillerne å dømme rett og galt i en fotballkamp. Dagens store tabbe må dommerne ta på sin kappe, med håp om at slike avgjørelser ikke får prege flere avgjørende VM-kamper.

Europa har talt, jeg legger meg flat

Jeg har tidligere argumentert for en seier til Didrik Solli-Tangen, og han gjorde ingen dårlig jobb under finalen. Noe smårusk på stemmebåndet i begynnelsen av “My Heart Is Yours”, men en kraftfull og klokkeklar avslutning – og det er jo de to siste refrengene som virkelig gjør låten.

Til tross for en forventet høy kvalitet på artistene, ble det en sur opplevelse for flere av vokalistene (og koristene). Mens Irland viste hvordan det skulle gjøres, var Storbritannia ute på oppdagelsestur på toneskalaen. Den største tonebommen hadde nok Israel mot slutten av sangen – synd når man innehar en så kraftfull og ren stemme.

Tyske Lena var ikke så selvsikker som ventet, og den sjarmerende jenta ble ganske andpusten et stykke ut i Satellite-sangen. Likevel har låten surret i media med favorittstempel i flere uker, og mange hadde nok for lengst bestemt seg for hvem de ville stemme på.

Jeg hadde ikke vurdert Danmark som en av favorittene, selv om sangen var “grei nok”. Den var liksom litt for typisk ESC; men så er det vel det Europa ønsket seg? De fikk da også med seg de to første 12-poengerne, og holdt lenge følge med Tyskland.

Ingen ting å si på Lena og vinnersangen, som også jeg hadde tippet høyt. Når det gjelder min spådom omkring Norges muligheter må jeg tydeligvis revurdere min overoptimistiske og nasjonalistiske innstilling og forventning. Hvordan kunne jeg ta så feil? Det er bare å legge seg på flat mark, men samtidig gratulere Tyskland med seieren.

6 grunner til at Didrik bør vinne ESC-finalen

Kanskje jeg er litt for patriotisk og har valgt å undervurdere de mange andre gode bidragene i ESC-finalen. Likevel velger jeg å tro på Didrik Solli-Tangen og “My Heart Is Yours”. Vel, jeg er enig i at Tyskland og Spania vil komme langt opp, men Didriks opptreden har mange og store kvaliteter.

1. Didrik er en pen mann (noe jeg mener å kunne fastslå selv om jeg ikke er av motsatt kjønn). Hans utseende og utstråling gir en behagelig visuell følelse uten for mange forstyrrende momenter.

2. Didrik har et spontant og intenst smil. Det er nesten på grensen til å være barnslig, men det virker så trygt og ekte at det smitter og setter seerne i god stemning. Derfor bør han finne anledning til å smile spontant under fremførelsen i finalen.

3. Teksten på “My Heart Is Yours” er såpass kort og enkel at TV-seerne lett vil kunne nynne med – og memorere – deler av refrenget. Sammenlign gjerne med en dagligvarekjede, men man trenger ikke å gjøre ting komplekse.

4. Melodien er klassisk oppbygd med en rolig start som bygger opp under et mektig refreng. På slutten skifter man toneart (vanligvis et irriterende ESC-fenomen), og dermed får vi en flott og sterk finale på sangen.

5. Didrik synger sangen på en profesjonell måte. Han kommer ned på de mørkeste partiene i innledningen (noe mange Idol-deltakerne bare tror at de kan). Dermed klarer han å holde en stødig og sterk flyt med et stemmebånd som går på et behagelig turtall. Didriks stemme rekker over et stort register, og han har et like rolig og behagelig uttrykk når han drar avslutningen av refrenget opp de lyseste tonene. Faktisk stiger sangen også tonemessig fra D-dur på første verset, opp til E-dur på andre verset for så å avsluttes i F#-dur.

6. Didrik har gehør. Det er befriende å høre på artister som fremfører krevende sanger på en uanstrengt og ren måte. ESC har tidvis vært en arena der sure toner fra TV-apparatet har boret seg inn i stuemøblene. Didrik er en sanger av rang, og stemmen er alltid i fullstendig harmoni med melodien forøvrig.

Noen av de sterkeste konkurrentene kunne kanskje fått en tilsvarende punktliste,….  men de er ikke norske. Lykke til Didrik.

Alexx Alexxander – en ekte illusjon

Det har vært herlig å følge med i Norske Talenter denne våren. En av de som har vist størst talent er illusjonisten Alexx Alexxander.

Allerede på audition viste han klasse ved å overraske og imponere publikum og TV-seere. I semifinalen ble han utbryterkonge, og som 25-åring viser variasjon, allsidighet og kvalitet i sine opptredener.

Norske Talenter handler om å gi noe av seg selv og å la publikum sitte igjen med en god (og helst minneverdig) opplevelse. Det er ikke alt som vises i programmet som er like underholdende, og noe av det hadde det vært slitsomt å bivåne i en hel forestilling. Alexx Alexxander tilhører den artistgruppen som kan fortrylle og forføre sitt publikum en hel kveld. Illusjoner vi tidligere bare har sett på TV fra det store utland, får vi nå live inn i stua i vårt eget lille land.

Mens Alexx har bestemt seg for å underholde med illusjonens kunst på turne, gleder jeg meg til den TV-sendte finalen av Norske Talenter. Selv er han høflig nok til å unne alle finalistene seieren, men jeg kan godt gi min stemme til Alexx. Han fremstår som ekte, mens han lar oss undre oss over hvordan hans scenekunst lurer oss.

Nedenfor ser vi Alexx under audition; en affære der han både tryllet og fortryllet.

Armenia ingen utfordrer i ESC

Spådommene og synsingen foran den internasjonale finalen i ESC får stadig mindre troverdighet. Snart ender samtlige nasjoner opp med et “favorittstempel” utstedt av noen som angivelig skal kunne noe som helst om det forestående Europeiske musikk-sirkuset.

Eva Rivas representerer Armenia, og i sitt hjemland har hun tidligere også vunnet en skjønnhetskonkurranse. Ifølge Jostein Pedersen er hun “absolutt er en av favorittene”. Selv er Eva Rivas noe mer edruelig med sine forventninger. Hun ønsker først og fremst å representere Armenia på en god måte. Hun bør kanskje holde seg til den målsettingen.

Armenias “Apricot Stone” er ingen dårlig låt (med tanke på alt det rare vi årlig blir servert via ESC), men den skiller seg på ingen måte ut fra alt annet som tidligere er blitt komponert og fremført i samme sjanger. Langt hår og et vakkert ansikt er ingen ulempe, men rent musikalsk bør man nå helt andre høyder dersom man skal nå toppen i ESC-finalen. “Apricot Stone” og Eva Rivas kan oppleves på youtube-klippet nedenfor.

Kjent for å ikke lykkes

Noen ganger går små eller store begivenheter oss hus forbi – eller finner sin fortjente plass i glemmeboka. Hva hadde vel 36,9 vært dersom det ikke hadde vært noe som en gang hindret en norsk regjering? Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet huskes dermed også godt for noe som ikke gikk som man hadde håpet på. Det handler ikke nødvendigvis om ikke å mestre noe; men at man blir stanset av en faktor som ikke burde være tilstede.

Å pusle 5000 biter sammen til et puslespill er også et godt stykke arbeid. De som gjør det, gjør det som regel i stillhet. Media blir sjelden varslet om slike “bragder”, men likefullt kan prestasjonen få stor oppmerksomhet. I dag ble 86 år gamle Jack Harris berømt; ikke for å ha puslet sammen 5000 brikker, men for å måtte stanse etter 4999.

Jack Harris får både sympati og støtte, og dette kan være en vel så stor gevinst som å fullføre et puslespill. Den ene brikken som manglet – den vesle pappbiten på et par kvadratcentimeter – fikk langt større konsekvenser enn et åpent hull i et ellers komplett bilde. Harris ble kjendis på sine eldre dager; om enn for kort tid. Kanskje Harris kan se tilbake på episoden med langt rikere og sterkere minner enn dersom historien hadde endt med et komplett bilde? Alt dette på grunn av et puslespill som ikke var ment å pusles, men ble gitt ham som en spøkefull gave for snart 8 år siden.